Uttalelse fra ”Rått og brutalt”

Det er oppfordringen fra "For Velferdsstatens" konferanse "Rått og brutalt", som har kommet med følgende uttalelse:

Kamp mot brutaliseringen av arbeidslivet
For et humant, inkluderende arbeidsliv
Gjennom de siste 10-15 årene har vi opplevd en dramatisk utvikling i arbeidslivet. Et økende antall arbeidstakere støtes ut og uføretrygding og sykefravær har slått alle rekorder. Innen stadig flere yrkesgrupper har det nå blitt slik at den normale måten å gå ut av arbeidslivet på er gjennom uføretrygding – ikke ved vanlig alderspensjon. En sterkt økende andel av arbeidstakerne opplever økende stress og press på jobben. Store deler av arbeidstakerne føler seg mer styrt og har mindre påvirkning på utformingen av sin egen arbeidsdag enn tidligere. Det foregår en reell brutalisering av arbeidslivet.

Sykdom og redusert arbeidsevne er normaltilstander i ethvert samfunn. Trygdeordninger som kompenserer for bortfall av lønn i slike situasjoner er derfor viktige sosiale landevinninger som fagbevegelsen har stått i spissen for å innføre. Disse må fortsatt forsvares med alle midler. Når folk i dag, i økende omfang og mot sin vilje, presses ut av arbeidslivet, har vi imidlertid fått en helt ny og dramatisk utvikling.

Denne utviklingen har sammenheng med den økende konkurranse, den voldsomme omstillingstakt og de angrep på faglige rettigheter som har fulgt i kjølvannet av det markedsliberale frisleppet nasjonalt som internasjonalt de siste par tiårene. Dette har skapt et arbeidsliv der menneskelige behov i økende grad settes til side og underordnes hensynet til konkurranseevnen og målet om høyest mulig avkastning på investert kapital.

Samtidig med denne utviklingen har vi opplevd at fagorganisasjonenes og de ansattes innflytelse og medbestemmelse på arbeidsplassene har blitt sterkt beskåret både i privat og offentlig sektor. Ansatte holdes utenfor viktige planleggings- og beslutningsprosesser. Deres kunnskaper og erfaringer blir ikke brukt. Det gjelder også brukernes innflytelse over de velferdstjenester som produseres.

Den massive utstøtingen av arbeidskraft er i samfunnsøkonomisk sammenheng meningsløs. Den medfører at mange som vil og kan bidra til verdiskaping, presses over i pasifiserende og kostbare trygdeordninger. Når snever bedriftsøkonomisk tenking fortrenger samfunnsøkonomiske vurderinger, blir dette resultatet. Det er uholdbart at et samfunn med økende velstand, jevn økonomisk vekst og en fantastisk teknologisk utvikling som kunne vært brukt til å gjøre livet lettere for alle samfunnets medlemmer, i stedet opplever forverrede arbeidsvilkår for store deler av arbeidsstyrken.

De ansvarlige politiske myndigheter har overhodet ikke vært i stand til å møte denne utviklingen. Gjennom vedtak om privatisering og oppsplitting av virksomheter, konkurranseutsetting, avregulering av markedene, nedskjæringer i offentlige etater og svekking av arbeidstakernes rettigheter, har de heller bidratt til å fremme de faktorer som forårsaker brutaliseringen av arbeidslivet.

De fleste tiltakene for å bøte på skadene, som "arbeidslinja" og kampanjer for å redusere sykefravær og uføretrygdning, har mislyktes totalt. Grunnene til det er åpenbare. Disse tiltakene angriper ikke de grunnleggende årsakene til problemene, men fokuserer overflatisk på symptomene.

Blant politikere og bedriftsledere har det utviklet seg en holdning der de voksende kravene og det økende presset i arbeidslivet tas som en forutsetning det ikke kan gjøres noe med. Dermed blir individuelle mestringsstrategier de viktigste løsningsforslagene. Arbeidstakerne skal altså lære seg å leve med det umenneskelige presset, heller enn at presset skal dempes og arbeidslivet humaniseres. Sterke krefter i samfunnet prøver å gjøre arbeidslivets brutalisering til et individuelt problem, der den enkeltes arbeidsmoral, skoft og unnaluring blir hovedbudskapet. Dette tjener i all hovedsak til å avspore debatten, tilsløre virkeligheten og legge grunnlaget for et angrep på tilkjempede faglige og sosiale rettigheter – inkludert sykelønnsordningen.

Fagbevegelsen og andre folkelige organisasjoner må avvise disse angrepene. Det er en voksende dokumentasjon på at det er markedsliberalismen som er helsefarlig, at brutaliseringen av arbeidslivet ikke er noen naturlov, men ett resultat av endrede maktforhold i samfunns- og arbeidsliv. Disse maktforholdene gjør seg utslag i en stadig mer skjerpet konkurranse, angrep på arbeidstidsbestemmelser og faglige rettigheter (såkalt fleksibilisering) og en svekking av arbeidstakernes makt og innflytelse i arbeidslivet. Vi aviser forslag om utvidet adgang til overtid og mer fleksible arbeidstidsordninger.

Brutaliseringen av arbeidslivet må møtes med en tofronts-strategi. På den ene siden blir det viktig å møte de konkrete forsøkene på å undergrave og svekke eksisterende lov- og avtaleverk som beskytter arbeidstakerne i arbeidslivet.

På den andre siden blir det nødvendig for fagbevegelsen og andre folkelige organisasjoner – nasjonalt som internasjonalt – å fremme krav og organisere kamp for mer omfattende reguleringer, inngrep i markedene og tøyling av de økonomiske krefter som presser fram brutaliseringen av arbeidslivet – enten det nå skjer gjennom markedsorienterte nasjonale regjeringer, Verdens handelsorganisasjon, EU/EØS eller andre institusjoner. Fagbevegelsen må alliere seg med den globale bevegelsen som vokser fram mot markedsliberalismens offensiv.

Den pågående kampanjen om et "inkluderende arbeidsliv" må ta disse problemstillingene opp i seg dersom den ikke skal ende opp som nok et mislykket løsningsforsøk. Kampanjen gir en utmerket anledning til nettopp å fokusere på de grunnleggende drivkreftene bak brutaliseringen av arbeidslivet. Kun gjennom en slik konsekvent påpeking kan vi unngå å gå i arbeidsgivernes "sykelønnsfelle", nemlig at de vil benytte anledningen til et massivt angrep på sykelønnsordningen dersom målet om 20 prosent reduksjon i sykefraværet ikke innfris. Det må avvises kontant.

Arbeidet med en ny arbeidslivslov må videreføre og styrke Arbeidsmiljølovens vern av arbeidstakerne. Fagbevegelsen må avvise envher svekking av stillingsvernet, retten til å stå i stilling, uthuling av normalarbeidsdagen og utvidelse av overtidsbestemmelsene. Fagorganisasjonenes og de tillitsvalgtes rettigheter etter loven må styrkes – ikke minst når det gjelder inn- og utleie av arbeidskraft. En samlet fagbevegelse, og andre grupper som rammes av dagens brutaliserte arbeidsliv, må mobilisere mot ethvert forsøk på å uthuling av eksisterende faglige rettigheter.