IKT-politisk uttalelse

Deregulering og globalisering av handel og økonomi preger samfunnsutviklingen over store deler av verden. Telesektoren er en av de bransjene som har gjennomgått de mest omfattende endringene som følge av denne utviklingen det siste tiåret. Informasjons- og kommunikasjonsindustrien i Norge er et konkret eksempel på dette. I løpet av ett år er et av Norges største og viktigste offentlig eide konsern, Telenor, blitt et fusjonert og delprivatisert. Etter at telemarkedet ble åpnet, har flere av de store internasjonale telegigantene posisjonert seg på det norske markedet, og andre nærliggende bransjer veves etterhvert tett sammen med telesektoren, samtidig som nye vokser fram. Dette stiller både fagbevegelsen og de politiske partiene overfor vanskelige utfordringer når nasjonale interesser og ansattes rettigheter skal ivaretas.

Det pågår omfattende strukturendringer innen IKT området, kanskje særlig innen teleområdet. Det blir dannet globale og regionale allianser mellom ulike selskaper, selskaper kjøpes opp eller fusjoneres. Allianser som Concert eller Worldpartners representerer selskaper med årlig omsetning større enn det norske BNP, og deltakere i en rekke land.

Et annet trekk som blir mer og mer tydelig er strukturendringene på tvers av tidligere sektorgrenser. På eiersiden blir dataselskaper, selskaper som opererer på innholdssiden på Internett, kabel TV selskaper, filmselskaper og medieselskaper slått sammen.

Det er et fåtall store og globale produsenter som er dominerende med hensyn til teknologivalg, innhold og indirekte også utviklingen innen andre deler av arbeids- og produksjonslivet. Denne utviklingen er en trussel mot økonomisk utvikling i store deler av verden og kan true ytringsfrihet og utviklingen av demokrati også i vårt land.

• Det må utvikles et effektivt internasjonalt samarbeid med sikte på å redusere de store transnasjonale selskapenes makt.
• Det må utvikles reguleringsbestemmelser som fremmer teknologinøytralitet og forsøkene på å oppnå formidlingsmonopol
• Public service i mediesektoren må opprettholdes og videreutvikles for å sikre et godt ikke-kommersielt tilbud, norsk språk og kultur samt sikre demokratisk tilgang til media
• Selskaper som eier og driver installasjoner for formidling av lyd eller bilde må ha formidlingsplikt

Offentlig regulering av bransjen har blitt avviklet for å åpne veien for konkurranse og for å slippe til private aktører. Påskyndet av internasjonale avtaler har myndighetene fjernet de tradisjonelle telemonopolene og åpnet for private tilbydere og konkurranse. Det har blitt offisiell politikk å regulere IKT-området minst mulig. Argumentene for deregulering og innføring av konkurranse på telesektoren har vært effektiv ressursbruk og lavere priser. Dermed har arenaen blitt overlatt til stadig større transnasjonale aktører som er i ferd med å dele det globale markedet mellom seg. Dette er en utvikling som verken vil tjene forbrukerne, de tidligere eierne eller ansatte.

Sammenslåingen og delprivatiseringen av Telenor og Telia betyr også at Telenors rolle som næringspolitisk og forskningspolitisk lokomotiv i Norge kan gå tapt. Om noe av denne rollen skal føres videre, må det nye selskapet pålegges å lokalisere viktige aktiviteter til Norge og bygge opp et samarbeid med næringsliv og etablerte forskningsinstitusjoner. Vi frykter også at hensynet til inntjening og utbytte til aksjeeierne vil gjøre det vanskeligere å ta distriktspolitiske hensyn i form av lokalisering og utbygging av nettkapasitet og tilbud. Regjeringa må bruke sin innflytelse som eier til å støtte opp om og videreutvikle Telenors aktivitet i distriktene.

Flere selskaper i kraftforsyningen har gått sammen om dannelsen av elteleselskaper som tilbyr netttjenester til bedrifter eller andre teleselskaper som ønsker å konkurrere med Telenor. Dette har bidratt til å øke overføringskapasiteten betydelig, til beste for viktige kundegrupper. Det har også bidratt til å senke prisene, til beste for brukere av teletjenester.

Dereguleringen har ført til at store transnasjonale telekonsern har etablert seg i Norge. Gjennom dagens reguleringen legges forholdene til rette for at disse selskapene skal få store nok markedsandeler til å kunne konkurrere effektivt med Telenor. Stortinget og regjeringen må sikre en regulering som sikrer mest mulig lik konkurranse og ivaretar hensynet til kvalitet og sikkerhet i nettet. Det finnes klare tendenser til monopol- og kartelldannelser i IKT-bransjen som ikke er i forbrukernes interesser, dette må i sterkere grad gjenspeile seg i det nasjonale lovverket.

Sammensmeltningen mellom IKT og elektronisk massekommunikasjon stiller nye krav til teknologien, bl.a. i form av nettverkenes transportkapasitet. Med mindre det legges til rette for at infrastrukturen bygges ut over hele landet, vil enkelte tjenester og tilbud i framtiden bare være forbeholdt sentrale og tettbygde strøk i landet. Reguleringen må sikre alle deler av landet tilbud på høyhastighets teletjenester slik at vi kan sikre et likeverdig tjenestetilbud over hele landet.

• Universelle tjenester må omfatte tilknytning til høyhastighetsnett
• Likeverdigheten som er slått fast i sammenslåingen mellom Telenor og Telia må innebære at forretningsområdene Mobil og Internett legges til Norge
• Den norske statens eierandel i det nye selskapet skal opprettholdes på minimum 33,4 prosent uavhengig av hva som skjer på eiersiden forøvrig
• Konsesjonsplikten for kringkasting må opprettholdes
• Framtidig teknisk regulering av sektoren skal skje gjennom Post og Teletilsynet
• Maksimalprisreguleringen må opprettholdes
• Adgangen til aksessnettet må reguleres slik at nødvendige investeringer for vedlikehold og utbygging i nettet sikres

Forskning og utdanning er viktige virkemidler for å utvikle og ta i bruk IKT. Aktiviteten i Norge på FOU-området er lavt sammenlignet med andre industriland. Dette skyldes både sparsomme offentlige bevilgninger og svak innsats fra næringslivet. Det må være et overordnet mål å høyne andelen av BNP som går til forskning og utvikling, blant annet ved å øke aktiviteten på IKT området. Sentrale tiltak her er økte offentlige bevilgninger og utvikling av livskraftige norske miljøer.

Offentlig utdanning må rustes opp slik at informasjons- og kommunikasjonsteknologien kan tas fullt ut i bruk i undervisningen, og det må utdannes flere arbeidstakere på alle nivå for å dekke behovet for kompetanse innen IKT sektoren. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien vil spille en viktig rolle når etter- og videreutdanningsreformen skal settes i verk. Regjeringas bevilgning til forsøksvirksomhet er en god start, men arbeidet må føres videre i hele det offentlige utdanningsvesenet for å sikre et godt tilbud til voksne som ønsker mer utdanning. Dette vil også være et viktig tiltak for å hindre at privatisering av utdanninga vinner ytterligere terreng.

• Offentlige investeringer i IKT-utstyr til utdanningsinstitusjonene må økes, og det må bevilges nødvendige midler til etterutdanning av lærere og til vedlikehold av utstyret
• Det må utdannes flere med fagkompetanse og høyere utdanning innen IKT-fagkretsen
• IKT må tas i bruk for å sikre et godt tilbud til voksne som ønsker videre utdanning

Globaliseringen, drevet fram av stadig ny teknologi, binder verden tettere sammen. Det er positivt. Men den forsterker og skaper også ubalanse og utfordringer. Ubalansen skyldes mangel på styring, mangel på fordeling, mangel på muligheter for alle.

Tradisjonelt har norsk fagbevegelse arbeidet for sterk styring av kapitalen. Vi har bygget institusjoner for å håndtere dette i nasjonalstatene. Nå må det etableres institusjoner for styring som kan virke også ut over landegrensene - for det grunnleggende problemet er at mens markedet og kapitalen virker på den globale arena, er politikken og mulighetene til

styring fortsatt i for stor grad et nasjonalt prosjekt.

Tele og IT politikken er satt på dagsorden i de fleste internasjonale organisasjoner. Både WTO, ITU, OECD og EU blir utviklingen drøftet og tiltak anbefalt eller pålagt. Særlig spiller EU en viktig rolle som premissleverandør for mye av det som skjer på teleområdet i Norge både når det gjelder regulering, konkurransepolitikk og tiltak for å fremme bestemte mål knyttet til direktiv og EUs generelle konkurransepolitikk. Ett av EUs sentrale prinsipper er at IKT-området skal reguleres minst mulig. Kommisjonen og EØS-domstolen ESA har også avgjørende ord når det gjelder godkjenning av fusjoner og sikring av konkurransebetingelsene i Norge. Blant annet har kommisjonen satt som betingelse for å godkjenne fusjonen mellom Telenor og Telia at kabel TV nettet skilles ut fra de to selskapene, og at aksessnettet blir åpnet for konkurrerende aktører.

• Internasjonale avtaler må i større grad omhandle hvordan man skal unngå at de store transnasjonale selskapene får for stor makt over nasjonalstatene
• Kravene om minst mulig regulering må avveies mot behovet for å ivareta nasjonale interesser.

Nye betalingsmåter og elektronisk handel gir forbrukerne mulighet til å tilpasse sine valg og sitt forbruksmønster. På den andre siden etterlater vi oss i økende grad elektroniske spor som kan utnyttes av kommersielle interesser, og som kan misbrukes.

I England selges for eksempel nå digitale TV-bokser der selgeren får lov til å lagre og benytte seg av informasjon kjøperen legger igjen i boksen når han eller hun bruker den. Forsikringsselskapene ønsker å benytte de elektroniske sporene til å fastsette forsikringspremien og de ser bl.a. på hvor vi bruker penger og på hvilket tidspunkt av døgnet. Regjeringen foreslår en oppmykning av personopplysningsloven. Næringsminister Sponheim har uttalt at det er ønskelig at butikker skal kunne samle opplysninger og lage tilbud på denne bakgrunn.

Dette reiser nye utfordringer for personvernet. Det kan derfor være nødvendig med en ny debatt om rettighetene til bedrifter, myndigheter og enkeltpersoner på personvernområdet, bl.a. for å hindre misbruk av personopplysninger og for å sikre en mest mulig likeverdig praksis.

Deler av IKT- bransjen har hittil utmerket seg som utpreget fagforeningsfiendtlig, holdninger vi har sett trekk av også i Norge, både hos selskapene og enkelte bransjeorganisasjoner. Bedriftene har sett mulighetene for å holde fagbevegelsen utafor dels på grunn av manglende kollektive tradisjoner hos de ansatte og dels fordi fagbevegelsen selv ikke har vært dyktig nok til å organisere og profilere seg overfor de ansatte i bransjen. Hyppige endringer i organisasjonsstruktur har også gjort det vanskelig å bygge opp faglige fora i bedriftene. For EL & IT Forbundet, som har tatt mål av seg til å organisere IKT-ansatte i Norge, vil arbeidet med å få til ordnede lønns- og arbeidsforhold i bransjen være en høyt prioritert oppgave. Forbundet ønsker å oppnå dette i samarbeid med bedriftene og bransjen for øvrig, men vi vil aktivt bekjempe forsøk på å stenge ute fagbevegelsen.

Fusjoner mellom store selskaper over landegrensene skaper utfordringer for

fagbevegelsen. Transnasjonale konsern forsøker aktivt å kvitte seg med faglige tillitsvalgte og motarbeider faglig organisering i forbindelse med privatisering av telemonopolene. Mest tydelig skjer dette i land hvor faglige rettigheter står svakt i utgangspunktet, som blant annet i Latinamerika. Innflytelse i store internasjonale konsern blir også vanskeliggjort

av at lov- og avtaleverket og de ansattes demokratiske rettigheter er

forskjellige i de ulike land. I mange år har det nordiske systemet for

bedriftsdemokrati blitt sett på som unikt i verden.

I Norge sikrer aksjeloven de ansatte representasjon i styrer og bedriftsforsamlinger, tilsvarende lover gjelder i de andre nordiske land, men utenfor Norden er dette ikke like vanlig. EØS-direktivet om konsernfaglig samarbeid omhandler ikke styrerepresentasjon, men samarbeid over landegrensene for tillitsvalgte innenfor et konsern.

EL&IT Forbundet vil sammen med andre norske fagforbund bruke sin innflytelse

internasjonalt til å påvirke slik at styrerepresentasjon for de ansatte blir vanlig også i andre land. Dette vil være et virkemiddel for å sikre de ansattes demokratiske rettigheter og fagforbundenes inflytelse selv om norske selskaper blir fusjonert inn i/overtatt av store mulitnasjonale konsern.

• EL & IT Forbundet vil opprette landsomfattende tariffavtaler for hele IKT-bransjen
• EL & IT Forbundet vil arbeide for at de ansatte får styrerepresentasjon, i første omgang i transnasjonale konsern som er lokalisert med hovedkontor i Norge, eller hvor det offentlige har betydelige eierandeler
• Transnasjonale konsern må undertegne avtaler med de faglige internasjonalene om å respektere faglige rettigheter og menneskerettigheter generelt
• Tariffavtalene må inngås nasjonalt, men det bør utvikles et internasjonalt rammeverk som slår fast minimumsrettigheter for fagorganiserte
• EL & IT Forbundet vil delta i oppbyggingen av internasjonale faglige nettverk for å hjelpe fram faglig organisering og for å samordne faglige aksjoner