HANDLINGSPLAN FOR KOMPETANSE

1. BEHOV FOR SATSING
Kompetanse er den viktigste enkeltfaktor for den videre utviklingen av nærings- og arbeidsliv i Norge, og dermed også for utviklingen av velferdssamfunnet. Oppdatert kompetanse er nødvendig for bedriftens konkurranseevne, og for at den enkelte skal ha den kompetansen arbeidsmarkedet etterspør.

Et koordinert nasjonalt kompetanseløft er nødvendig for å sette Norge i stand til å møte de utfordringer og muligheter fremtidens kompetansesamfunn fører med seg. En desentralisert utdanningsstruktur, godt utbygget IT-infrastruktur, et generelt høyt kunnskapsnivå i befolkningen og økonomisk handlefrihet gir Norge alle muligheter for å bygge et kompetansesystem i verdensklasse. For å lykkes med dette skal LO og NHO medvirke til at:

• kunnskap fornyes gjennom hele livsløpet for å motvirke den raske utdateringen av kunnskap som skyldes globalisering og teknologiutvikling
• skillet mellom grunnutdanning og etter- og videreutdanning viskes ut slik at livslang læring og læring gjennom arbeid får større betydning
• læring som skjer i det daglige arbeidet blir dokumentert og anerkjent på lik linje med utdanning fra skoler og universiteter
• rammebetingelsene for læring endres gjennom bruk av multimedia, Internett og andre IT-hjelpemidler slik at læring kan skje uavhengig av tid og sted
• etter- og videreutdanning, fjernundervisning og bruk av ny teknologi i undervisning får en fremtredende plass i utdanningsmyndigheters, universiteters og høyskolers strategi
• det satses sterkere på at elever i grunnskolen og den allmennfaglige opplæringen får en nærmere kontakt med arbeidslivet
• alle arbeidstakere, uansett kjønn, får like muligheter til faglig og personlig utvikling, opplæring, etter- og videreutdanning og avansement.

2. PRINSIPPER FOR UTDANNINGSPERMISJON

1. Generelt
Alle arbeidstakere har en individuell rett til utdanningspermisjon. Rettigheten til utdanningspermisjon lovfestes for å sikre likebehandling av alle arbeidsgivere og arbeidstakere.

Ordningen må ikke være til hinder for forsvarlig planlegging av drift og personaldisponering, spesielt gjelder dette hvor fravær av nøkkelpersoner skaper driftsmessige problemer.Dersom virksomheten sannsynliggjør at det ikke kan opprettholdes forsvarlig drift, kan permisjon utsettes inntil videre.

Partene er enige om at arbeidstakernes behov for permisjon til yrkesrelatert utdanning skal prioriteres i forhold til permisjon til ikke-yrkesrelatert utdanning.
Dette må medføre større begrensninger i retten til uttak til ikke-yrkesrelatert utdanningspermisjon.

2. Nærmere om betingelsene for yrkesrelatert utdanningspermisjon

I tillegg til ovennevnte generelle betingelser for å ta i bruk den individuelle retten til permisjon, er det behov for en del konkrete bestemmelser for å få en nærmere klargjøring av rammene omkring permisjonsretten.

Partene er enige om at begrepet yrkesrelatert utdanning omfatter alle typer arbeidsmarkedsrelevant kompetansegivende etter- og videreutdanning.

Partene på bedriften skal avtale hvordan de praktiske sidene ved bruk av utdanningspermisjoner skal håndteres.

Med mindre partene på bedriften blir enige om noe annet, gjelder følgende:

• Arbeidstaker må ha vært i arbeidslivet i minimum 3 år, samt ha vært ansatt i bedriften i minimum 2 år, for å kunne fremsette krav om permisjon.
• Arbeidstaker har ikke krav på sammenhengende permisjon lenger enn i 3 år.
• Varslingsfristen for eventuell permisjon skal være minst 3 måneder.
• Permisjon på inntil 1 år gir rett til å komme tilbake til samme stilling i bedrift.
• Det skal være forholdsmessighet mellom permisjonstid og arbeidstid i bedrift før ny permisjon kan kreves. Forholdstallet skal være minst 1 til 2 - d.v.s. at 1 års permisjon krever 2 års arbeid i bedriften før rett til ny permisjon. Den enkelte arbeidstaker kan ikke kreve mer enn 1 permisjon pr. år.

Ønskes delvis permisjon kan dette avtales med arbeidsgiver. Partene oppfordrer bedriftene til å legge forholdene til rette for å kombinere utdanningspermisjon og arbeid.

Ved søknad om permisjon skal det vedlegges opplysninger om varighet, faglig innhold, evt. opptak på skole/kurs og en yrkesmessig begrunnelse for ønske om permisjon.

3. Ikke yrkesrelatert permisjon
Krav om permisjon som ikke kan betegnes som arbeidsmarkedsrelevant kompetansegivende etter- og videreutdanning er avhengig av bedriftens samtykke.

4. Tvistenemnd
Partene forutsetter at staten oppnevner tvistenemnd og at denne får bred representasjon fra arbeidslivets parter. Tvistenemnd skal behandle uenighet etter pkt.1 og pkt. 2, samt tvist i forholdet mellom pkt. 2 og pkt. 3.

3. ET SYSTEM FOR STYRKET YRKESORIENTERT ETTER- OG VIDEREUTDANNING

LO og NHO er enige om at det må etableres et system for styrket yrkesorientert E/V-utdanning for å løfte kompetansen i arbeidslivet på en målrettet måte. I særlig grad er det viktig å utjevne og forebygge forskjeller som skyldes ulik tilgang til og bruk av opplærings- og utdanningssystemet.

Det forutsettes at et slikt system bygger på en lovfestet, individuell rett til permisjon til E/V-utdanning for alle arbeidstakere.

Det forutsettes også at arbeidstakere og arbeidsgivere bidrar til finansieringen gjennom tariffoppgjørene. En finansieringsordning må dekke alle arbeidsgivere og alle arbeidstakere og må også bygge på finansiering fra statens side.

Partene er enige om å anmode Regjeringen om at det utredes hvordan finansieringen av den individuelle retten til etter- og videreutdanning best kan praktisk tilrettelegges.

I fremtiden vil utdanningsvirksomhet, bl.a. gjennom etter- og videreutdanning, bli stadig viktigere for situasjonen i arbeidsmarkedet. I denne sammenhengen vil arbeidsmarkedsetaten være en viktig aktør som forvalter av arbeidsmarkedsutdanning og kunnskap om arbeidsmarkedets behov. Det må utredes hvordan etaten i samvirke med arbeidsmarkedets parter kan få et best mulig samspill mellom arbeidsmarkedspolitikk, herunder utdanningsvikariater, og etter- og videreutdanning.

Utredningene skal være avsluttet innen 1.2.1999.

4. KOMPETANSEUTVIKLING I BEDRIFT

LO og NHO betrakter Hovedavtalens kap.16 som et svært sentralt instrument for å fremme kompetanseutvikling i arbeidslivet. En allmenngjøring av de prinsippene som ligger i Hovedavtalens kap. 16 vil være et viktig nasjonalt kompetansetiltak.

Partene ser positivt på Buerutvalgets forslag om en tilskuddsordning for å støtte systematiske kompetanseutviklingsprogrammer i virksomheter. Tilskudd til dette bør vurderes finansiert gjennom etablerte offentlige finansinstitusjoner som f.eks. SND.

LO og NHO ber myndighetene om å innføre en slik ordning, og at det settes som betingelse for bedrifter og/eller bransjer, som skal motta tilskudd, at prinsippene i Hovedavtalens kap.16.3 legges til grunn.

LO og NHO iverksetter et utredningsarbeid for å utvikle metoder for å motivere og styrke arbeidet med kap. 16. Dette arbeidet skal være avsluttet 1. juni 1998.

5. GRUNNSKOLE OG VIDEREGÅENDE OPPLÆRING FOR VOKSNE

1. Den delen av befolkningen som ikke har hatt rett til offentlig finansiert videregående opplæring, dvs. født før 1978, skal i samsvar med forslagene fra Buerutvalget gis tilbud om:

• grunnskoleopplæring for dem som mangler den
• tilpasset videregående opplæring

Dette kan gjennomføres i et nasjonalt prosjekt som i tid er avgrenset til en tidsperiode på 10 år.

2. Myndighetene har ansvar for utvikling av tilpassede tilbud og finansiering av såvel utviklingsarbeid som drift. Partene er enige om å understreke betydningen av at det utvikles tilbud som gjør det mulig å gjennomføre opplæringsløp som bygger på veksling mellom arbeid og opplæring.

3. Partene bygger på at den enkelte arbeidstaker skal ha rett til permisjon for den tid som er nødvendig for å gjennomføre opplæringen/utdanningen, med de begrensninger som ligger i den generelle permisjonsretten.

4. Partene forutsetter at det som del av prosjektet gis offentlig tilskudd til livsopphold til alle i arbeid og alle arbeidssøkende for den tid opplæringen pågår etter følgende prinsipper:

• Personer med utdanningspermisjon med opptjente rettigheter i forhold til arbeidsledighetstrygd. Beregnes etter aktuelle satser for arbeidsledighetstrygd for den enkelte.
• Registrerte arbeidsledige uten opptjente rettigheter i forhold til arbeidsledighetstrygd. Beregnes etter Arbeidsmarkedsetatens satser for arbeidsledige under opplæring.

5. For arbeidsledige, som velger å benytte seg av prosjektets opplæringstilbud, må det finnes frem til nødvendige tilpasninger til den generelle plikten til å være disponibel for arbeidsformidling i opplæringsperioden.

6. LÆRING I ARBEID - DOKUMENTASJON AV REALKOMPETANSE

Som ledd i arbeidet med å styrke arbeidslivet som et selvstendig kompetansesystem som kommuniserer med offentlig godkjent og anerkjent utdannings- og opplæringssystem, er det avgjørende å gi nytt innhold til Lov om voksenopplæring § 3. LO og NHO må være sentrale i utformingen av et system for dokumentasjon av realkompetanse. Et slikt dokumentasjonssystem må også dokumentere kompetanse som det offentlige utdanningssystemet ikke gir.

Utdanningsmyndighetene må samarbeide med partene om å finne frem til egnede prinsipper for anerkjennelse av dokumentert realkompetanse.

I utviklingen av et nasjonalt dokumentasjonssystem for realkompetanse skal følgende hovedprinsipper legges til grunn:

• Kompetanse som tilegnes på arbeidsplassen eller som bransje- og etatsopplæring, er like verdifull som kompetanse oppnådd ved skoler og universiteter.
• Dokumentasjonssystemet må ha en form og et innhold som gir overføringsverdi fra bedrift til bedrift og mellom bedrift og utdanningssystem.
• Det må skapes trygghet for at dokumentasjonen blir troverdig og at det finnes en ankemulighet.
• Dokumentasjonssystemet må inneholde muligheter for supplerende/fordypende opplæring.
• Det må utarbeides forskrifter til § 3 i Lov om voksenopplæring som anviser hvordan dokumentert realkompetanse kan brukes ved inntak til/avkortning av offentlig utdanning og opplæring.

LO og NHO vil i fellesskap utvikle ordninger som gir mulighet for standardisert dokumentasjon av den enkeltes realkompetanse.

Det må i samarbeid med myndighetene utvikles retningslinjer for en ordning med sakkyndig vurdering av den enkeltes realkompetanse/nivå i de tilfellene der dette er nødvendig og/eller ønskelig.

Det gjøres en vurdering av om det samme prinsippet som ligger til grunn for godkjenning av lærebedrifter i fag- og yrkesopplæringen må kunne utvides til også å kunne gjelde opplæringsansvar på et hvilket som helst utdanningsnivå.

7. § 20 - LOV OM FAGOPPLÆRING I ARBEIDSLIVET

Partene konstaterer at § 20-ordningen er et viktig virkemiddel for kompetanse- utvikling for såvel den enkelte som for bedriften. Ordningen er ikke en privatistordning, men en dokumentasjonsordning og en integrert og likeverdig del av det nye systemet for fag- og yrkesopplæring. Partene har gjentatte ganger tatt dette opp på politisk nivå, men opplever fortsatt at ordningen utvannes gjennom de endringer fagdepartementet har iverksatt.

I forbindelse med gjennomføringen av R-94, og nå i tilknyting til en E/V-reform med utvidede muligheter for voksne til å skaffe seg kompetanse på videregående opplæringsnivå, er § 20-ordningen av avgjørende betydning.

LO og NHO krever at Stortingets vedtak om at § 20-ordningen skal bestå som en dokumentasjonsordning, følges opp. Ordningen må i tråd med dette bringes tilbake til sin opprinnelige form og forankres i lovverket på en slik måte at den kan utvikles i tråd med det videre arbeidet med E/V-reformen.

Staten må bekoste utgifter til den nødvendige yrkesteoretiske opplæringen, slik at partenes krav om voksnes rett til videregående opplæring oppfylles.

LO og NHO må, som viktigste forvalter av § 20-ordningen, være de sentrale partene i utdanningsmyndighetenes arbeid med eventuelle endringer.

LO og NHO mener at ordningen må kunne benyttes som modell for tilsvarende dokumentasjonsordninger på andre nivåer og områder.

8. TEKNOLOGIBASERT LÆRING - ÅPENT UNIVERSITET

Universiteter og høyskoler står overfor helt nye utfordringer med hensyn til å ivareta et opplærings- og utdanningsansvar overfor arbeidslivet på en tilfredsstillende måte.

Dersom en ikke klarer å løse denne utfordringen innenfor det etablerte utdanningssystemet, ser LO og NHO det som nødvendig å ta opp spørsmålet om å utvikle en egen institusjon, Åpent Universitet, organisert i samarbeid mellom myndigheter og nærings- og arbeidsliv.

Bruk av ny teknologi i kunnskapsformidlingen åpner for helt nye muligheter for fleksibel læring, og vil bidra til å redusere skillet mellom førstegangsutdanning og etter- og videreutdanning. Læringssystemer og -prosesser er i rask endring, såvel i utdanningsinstitusjoner som i arbeidsliv. Det etableres nye samarbeidsrelasjoner, nettverk og prosjekter om teknologibasert læring.

For at disse prosjektene skal kunne sies å fremme en utvikling mot et kompetansesystem for fremtidens samfunn, må de tilfredsstille visse kriterier:

• Prosjektene må ha utgangspunkt i et klart definert kompetansebehov i arbeidslivet, og tilby opplæring tilpasset den enkelte person og bedrift.
• Opplæringen skal skje på basis av den enkeltes realkompetanse, og sluttkompetansen bør kunne beskrives på en måte som er anvendbar innenfor såvel det formelle utdanningssystemet som arbeidslivet.
• Prosjektene skal utforske og utnytte nye teknologiske muligheter som gjør opplæringen uavhengig av tid og sted.
• Prosjektene skal knytte sammen spisskompetansemiljøer (faglige, pedagogiske og teknologiske) i inn- og utland.

Nye læringsformer og nye former for elektroniske nettverk for læring forutsetter at det bygges opp en infrastruktur på brukersiden. LO og NHO ber Regjeringen vurdere tiltak i samarbeid med partene som kan stimulere til at individer, bedrifter og institusjoner kan ta de nye mulighetene i bruk, se i denne forbindelse kap. 10 Skatteregler.

LO og NHO er enige med Buerutvalgets innstilling i at det bør avsettes midler til å fremme utviklingen mot nye og fleksible læringsformer. Disse midlene må ikke bare øremerkes til prosjektet initiert av utdanningsinstitusjonene, men må også kunne gis til utviklingsprosjekter igangsatt av bedrifter, organisasjoner eller andre institusjoner utenfor utdanningssektoren.

9. INNTAKSREGLER I DE ETABLERTE, HØYERE UTDANNINGSINSTITUSJONENE

Inntakskravene til høyere utdanning bør i hovedsak være knyttet til to grunnlag:

• generell studiekompetanse med basis i formell kompetanse fra undervisningsinstitusjoner
• dokumentert likeverdig realkompetanse

LO og NHO mener at dokumentert realkompetanse må likestilles med formell kompetanse, jf. pkt. 6 Læring i arbeid - dokumentasjon av realkompetanse. Dette stiller krav til en type formalisering i beskrivelsen av realkompetansen for å sikre likebehandling mellom ulike erfaringer fra ulike miljøer. Det vil derfor være en utfordring å finne frem til måter å beskrive realkompetanse på.

Dersom realkompetanse skal være et insentiv for voksne til å søke høyere utdanning, må dokumentert realkompetanse kunne gi avkorting i studiene.

Det må derfor etableres et system som gir grunnlag for å vurdere hvilken type realkompetanse som skal gi rett til avkorting, samt en modell for avkortingens lengde.

Ved avslutning av høyere utdanning skal det ved eksamen stilles like krav til studentene - uavhengig av hvilket inntakskrav som ble oppfylt ved studiestart.

10. SKATTEREGLER

LO og NHO ber om at skattereglene endres, slik at det ikke skilles mellom ajourhold og videreutdanning eller mellom grunn- og videreutdanning, men at det bare stilles krav til faglig innhold og til varighet/omfang.

11. STATENS LÅNEKASSE FOR UTDANNING - OG ETTER- OG VIDEREUTDANNING

Statens lånekasse har vært og er et nyttig instrument innenfor førstegangsutdanningen. Regelverket tar i dag i hovedsak utgangspunkt i situasjonen til unge mennesker uten gjeldsforpliktelser og omsorgsansvar. Det er derfor lite trolig at støtteordningene slik de virker i dag kan bli et vesentlig virkemiddel i et etter- og videreutdanningsperspektiv.

LO og NHO foreslår at det foretas en generell gjennomgang av regelverket for Statens lånekasse. Spesielt bør man vurdere forsørgertillegg og avkortingsregler. Alle søkere med forsørgelsesbyrde må stilles likt.

12. FORHOLDET TIL ARBEIDSMARKEDSOPPLÆRINGEN

1. Etter- og videreutdanning og arbeidsmarkedspolitikken.
Utdanning og kompetanse blir stadig viktigere for situasjonen i arbeidsmarkedet. En større andel enn før av de ledige har nå mangelfulle eller foreldede kvalifikasjoner. Arbeidsmarkedsetaten er en viktig aktør som forvalter av arbeidsmarkedsutdanning og kunnskap om arbeidsmarkedets behov. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk er og har vært et viktig element i solidaritetsalternativet. Gjennom den aktive arbeidsmarkedspolitikken brukes store ressurser til opplæring og kompetanseutvikling. Målgruppen for denne innsatsen er de som er uten arbeid. Dagens situasjon tilsier en mer offensiv satsing på målrettet kvalifisering.

Arbeidsmarkedsetatens innretning og virkemidler har åpenbare koplinger til den kompetansereform LO og NHO legger opp til i Handlingsplanen, bl.a. at:

• Reformen generelt vil øke behovet for vikarer, noe som medfører at Arbeidsmarkedsetatens rolle i formidlingen av vikarer må gjennomgås.
• Samtidig som mange fortsatt er uten ordinært arbeid er det nå åpenbart knapphet i tilgangen på arbeidskraft på enkelte områder. Dette misforholdet kan reduseres gjennom arbeidsmarkedstiltak som er tilpasset bedriftenes og de lediges behov. Partene ser AMO-kurs som gir utdanning/kvalifisering til ledige og utdanningsvikariatordningen som særlig viktige.
• Ut fra behovene hos dagens ledige må det gis større rom for varighet og modulbygging innen AMO. I praktiseringen av kravet om å være disponibel for arbeidsmarkedet må Arbeidsmarkedsetaten også vektlegge muligheten for å fullføre påbegynte løp, ut fra at dette kan sikre et mer varig fotfeste i arbeidsmarkedet. Dette er særlig relevant for dem uten grunnskole eller videregående opplæring.
• Utdanningsvikariatordningen gir ledige arbeidspraksis, samtidig som den bidrar til kompetanseheving for de tilsatte som får utdanningspermisjon. Informasjon om at manglende midler nå begrenser bruken av ordningen bekymrer partene, som i samarbeid med Arbeidsmarkedsetaten har engasjert seg for at flere i privat sektor skal bruke ordningen.

LO og NHO ber derfor myndighetene utrede hvordan Arbeidsmarkedsetaten - i samvirke med arbeidsmarkedets parter - kan legge til rette for et best mulig samspill mellom arbeidsmarkedspolitikk og kompetansepolitikk. Dette er i tråd med Kleppe-utvalget (NOU 1992:26) som påpekte nødvendigheten av et nærmere samarbeid mellom Arbeidsmarkedsetatens opplæringsvirksomhet og utdanningssystemet.

LO og NHO stiller i særlig grad krav til at en utredning må avklare og legge til rette for at arbeidsledige kan benytte en rett til etter- og videreutdanning.

Utredningen bør være avsluttet innen 1. april 1999.

2. Skjerpet arbeidsmarkedsinnsats for innvandrere, flyktninger og asylsøkere.

Sterkere internasjonalisering gjør at kulturelt mangfold i virksomheten gir forsprang. Virksomheter som satser på kulturelt mangfold motarbeider fremmedfrykt og fordommer og bidrar til å skape en sunn arbeidsplass.

I Norge, og i de fleste europeiske land, er arbeidsledigheten langt høyere blant innvandrere enn i den øvrige befolkningen. Dette gjelder særlig innvandrere fra det østlige Europa og den tredje verden. Høy arbeidsledighet og dårlig utnyttelse av kvalifikasjoner hos innvandrere som er i jobb er en sløsing med menneskelige ressurser og en viktig kilde til sosiale problemer og skjev fordeling i samfunnet.

Det dokumentasjonssystem LO og NHO er enige om å utvikle vil legge til rette for en bedre dokumentering av innvandrernes kompetanse. Dette arbeidet er i samsvar med forslaget i innvandringsmeldingen om en praktisk dokumentasjonsordning og yrkesprøving for å forenkle vurderingen av utenlandsk fagutdanning. Muligheten til fagbrev gjennom § 20-ordningen må utnyttes bedre. Spesielt er det viktig å dokumentere utenlandsk utdanning og innvandreres realkompetanse på videregående skoles nivå.

Mange innvandrere har svak utdanningsbakgrunn. Derfor er etter- og videreutdanning og livslang læring også viktige for innvandrere. Økt kompetansenivå kan bidra til at innvandrere blir mindre utsatt ved omstillinger og nedskjæringer i bedrifter.

Mange flyktninger og asylsøkere som til slutt får opphold i Norge, tilbringer lang tid, ofte år, før de kommer i kontakt med arbeidsmarkedet. Dette er demoraliserende og fører til tap av kompetanse og ferdigheter. Det er viktig at saksbehandlingen blir raskere, og at aktuelle etater samarbeider slik at de snarest kommer ut i arbeidslivet.

Partene er enige om at regelverket på dette området gjennomgås for ikke unødig å vanskeliggjøre ansettelse av flyktninger og asylsøkere i forhold til andre arbeidssøkere.

13. STIMULANS TIL UTVIKLING AV ET KOMPETANSEMARKEDUTVIKLINGSKONTRAKTER

Et av de viktigste punktene i Buerutvalget er at tilpasningen mellom tilbud og etterspørsel i kompetansemarkedet er for dårlig.

Partene er enig i denne vurderingen og mener det bør iverksettes konkrete tiltak i tråd med Buerutvalgets anbefalinger. LO og NHO støtter forslaget om å benytte såkalte utviklingskontrakter for å formalisere og kvalitetssikre kontakten og kontrakten mellom arbeidslivet og kompetanseleverandørene.

Det bør utarbeides felles retningslinjer for slike kontrakter som inneholder:

• prinsipper for prekvalifisering av leverandører
• krav til behovsdokumentasjon
• retningslinjer for kvalitetssikring
• ordinære kontraktsmessige forhold

LO og NHO ber om at det blir gjennomført et felles prosjekt under ledelse av det uavhengige sekretariatet for reformen, se kap. 15 Gjennomføring, med oppgave å utarbeide konkrete retningslinjer for utviklingskontrakter, der bl.a. kravene og prinsippene omtalt ovenfor blir konkretisert.

14. REFORM-94 - TILPASNINGER

LO og NHO er enige om å fortsette arbeidet med å videreutvikle det nye systemet for fag- og yrkesopplæring i regi av REFORM -94. I arbeidet vil partene bl.a. legge til grunn:

• LO og NHOs felles erklæring om fag- og yrkesopplæring i forbindelse med Blegen-utvalgets innstilling (NOU 1991:4)
• LO og NHOs felles handlingsplan for etablering av et nytt system for fag- og yrkesoppplæring (13. 02.1992)
• LO og NHOs felles anstrengelser for å nå egen målsetting for antall nye lærekontrakter (tilsvarende 1/3 av årskullet årlig)
• LO og NHOs felles arbeid overfor regjering og Storting for å utforme den nye ordningen som en integrert del av det offentlige, videregående opplæringssystem
• LO og NHOs felles innstillinger til utforming av de ulike elementer i opplæringsordningen, jf. saker behandlet i Rådet for fagopplæring i arbeidslivet.

Partene erkjenner at:

• målet for antall nye lærekontrakter hvert år ennå ikke fullt ut er nådd
• det er en klar sammenheng mellom på den ene siden mulighetene til å nå de kvalitative og kvantitative mål for reformen, og på den annen side bedriftenes økonomiske betingelser for å drive opplæring
• det påhviler partene et utdanningspolitisk ansvar for å bidra til å videreføre den gode utviklingen på dette området

LO og NHO ber Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet følge opp evalueringen av Reform -94 i samarbeid med RFA, og foreta nødvendige justeringer.

15. GJENNOMFØRING

I arbeidet med å realisere en handlingsplan for etter- og videreutdanning støtter LO og NHO i prinsippet Buerutvalgets anbefaling om at det etableres et eget utviklingssekretariat for etter- og videreutdanning, og at dette sekretariatet legges utenfor departementene. LO og NHO ønsker en drøfting av dette.