Yngve Hågensens innledning

Hovedutfordringen
Det norske samfunn står nå ved en korsvei. Skal vi på nytt slite med høy arbeidsledighet? Det er ikke mange som har vært opptatt av ledighetsproblemet de siste åra. Det blir først tema når nedbemanningene settes i verk. Men da er det gjerne i seneste laget. Mye av skaden har allerede skjedd.

LO har imidlertid holdt fast ved sysselsettingen som jobb nr.1 selv når mange andre mistet litt av interessen. Vi er opptatt av det fordi vi fortsatt har over 60 000 helt ledige og fordi mange av våre medlemmer er blant de første som rammes. Vi vet også at høy arbeidsledighet gir oss et dårligere samfunn i en videre betydning. Det endrer maktforholdene i samfunnet på en negativ måte. Når våre medlemmer må konkurrere om jobbene, blir det kjøpers marked. Bedriftene kan sette betingelsene. Dette går utover lønns- og arbeidsforhold for den enkelte. Men det påvirker også den sosiale standard og spillereglene i arbeidsmarkedet. Vår høye sysselsetting de siste åra har ikke bare gitt flere velstand og en sterkere samfunnsøkonomi. Det har også gjort det lettere å stå i mot presset for en amerikanisering av arbeidsliv og trygdeordninger som gjør seg gjeldende i alle land. De som vil svekke sykelønnsordning og andre sider ved et velorganisert arbeidsliv får større spillerom når ledigheten er høy. Derfor må vi alltid regne med at høyrekreftene leder an i bekymringene for at ledigheten skal bli for lav. Derfor må vi alltid regne med at de står først i køen for å rasere arbeidsmarkedstiltakene.

Etter 5 år med framgang, der ledigheten ble mer enn halvert, er framgangen i norsk økonomi stoppet opp. Krisen i Asia ble dypere enn mange trodde og spredde seg som ringer i vann til Russland og Latin-Amerika. Vi fikk det kraftigste oljeprisfall siden forrige gang Norge sto ved en korsvei, i 1986.

En lite styringsdyktig regjering bidro også til et kraftig fall i tilliten til norsk økonomi. Norske kroner falt kraftig og vi fikk en kraftig smell på rentene.

I 1999 ventes svakere vekst i verdensøkonomien - den svakeste siden 1991. Høyere renter gir samtidig fall i boligbyggingen og i investeringer i bedrifter i Fastlands-Norge. I tillegg gir lave oljepriser fall i investeringene på sokkelen, med store konsekvenser for oljerelaterte næringer. Industriproduksjonen og bygge- og anleggsnæringene har begynt å falle. Verftsindustrien og deler av oljerelatert virksomhet opplever fall i ordreinngangen og det er varslet permitteringer og kutt.

Dermed ser vi at den positive trenden for norsk økonomi er brutt. Vi risikerer fall i den samlede produksjon. Vi risikerer fall i samlet sysselsetting og økt ledighet allerede i år.

Når vi står ved et vendepunkt må vi gjøre viktige prioriteringer. I det vedtaket vi inviterer Representantskapet til å gjøre heter det:

" Hovedutfordringen i nærmeste framtid blir dermed å hindre økt langvarig ledighet samtidig som medlemmenes inntektsutvikling forsvares gjennom et gjenreist og forsterket Solidaritetsalternativ."

La det ikke være noen tvil: Full sysselsetting er målet for Landsorganisasjonen i Norge. Vi nådde i 1998 ned på 2-tallet i ledighetsprosent. De vanskeligheter vi nå står foran gjør at vi må vente et tilbakeslag. Det er opp til oss og alle andre gode krefter å hindre at dette tilbakeslaget skal føre til langvarig økt ledighet. Da kreves det kollektiv innsats og at vi løfter i flokk.

Både i 1978 og 1988 måtte man ty til lønnslov for å bringe situasjonen under kontroll. Vi må vise i praksis at vi kan greie situasjonen uten lovinngrep.

Forrige gang vi sto overfor et liknende veivalg var etter oljeprisfallet i 1986. Vi hadde da bak oss flere år med høye oljeinntekter og høy vekst. Frisleppet i lånemarkedene ga oss jappetida. Vi fikk en pris- og lønnsvekst langt høyere enn i våre naboland og handelspartnere. I en akutt tillitskrise måtte myndighetene devaluere krona med 12 pst. Rentenivået føyk i været. Både husholdninger og myndigheter måtte stramme kraftig inn - samtidig. I 1988 eksploderte ledigheten. Mens bedriftene før dette konkurrerte om å skaffe seg og holde på arbeidskraften, ble det en konkurranse om å kvitte seg med folk og spare kostnader.

Fra 1987 til 1993 økte samlet antall ledige fra 39 000 til 175 000. Det skjedde på tross av at oljeprisen tok seg opp igjen, og budsjettene etter hvert ble innrettet mot å styrke etterspørselen. Husholdningene måtte slite med høyt rentenivå helt til 1993 og hadde lav inntektsvekst.

Vi fikk altså fem år med negativ utvikling i arbeidsmarkedet før det igjen gikk den rette veien. Det kostet jobben for titusener hvert år. Det kostet også for mange av de som fikk beholde jobben i form av høy rente og svak reallønnsutvikling.

Nå har vi i fem år høstet fruktene av at vi løfta i flokk og bidro til å gjenreise norsk økonomi. Men hvis vi i dagens situasjonen skusler bort sjansen til å sikre bedriftenes evne til å opprettholde sysselsettingen - da har vi lite lært. I 1986 ble det gjort ved en kraftig devaluering. Det måtte vi siden betale for ved høyere renter i mange år. Hvis den kollektive fornuften råder vil det igjen bygges opp tillit og rentene kan settes fortere ned. Da kan vi ikke i lengden ha en pris- og lønnsvekst som er vesentlig høyere enn de vi sammenlignes med - handelspartnerne.

Skal vi unngå en ny runde med langvarig økt ledighet - og det målet setter vi oss- må vi spille på lag for å sikre bedriftenes evne til å sysselsette. Men da stiller vi krav også til andre.

Krav til andre
For det første må vi ha en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Vi ser alt nå at deler av næringslivet begynner å slite, først og fremst i verftsindustrien og i oljerelaterte næringer. Bedriftslederne og styrene må i denne situasjonen ikke få panikk men tenke langsiktig. Men vi kan neppe unngå at noen mister jobben i disse næringene. Da er den aktive arbeidsmarkedspolitikken vår ryggstøtte. Stortinget og regjeringen har i de senere år brukt arbeidsmarkeds-tiltakene som salderingspost. Bevilgningen for 1999 er en helt utilstrekkelig beredskap med bare 7000 plasser.

Samtidig som vi kan oppleve økt ledighet, er noen deler av økonomien fortsatt preget av knapphet på arbeidskraft. Også her er en sterk arbeidsmarkedsetat med aktiv formidlingsinnsats nødvendig. Statsministeren har lovt at økt ledighet skal møtes med tiltak i det reviderte budsjettet for 1999. Det løftet må følges opp.

Myndigheten må også legge rammebetingelsene for at næringslivet kan klare jobben. Regjeringen har fulgt opp linjen med stabil kurs, og jeg har merket meg at den nye sentralbanksjefen følger dette opp, samtidig som de første skritt er tatt for å få ned rentenivået. Det er helt riktig når sentralbanksjefen sier at en langsiktig politikk for stabil kurs også må ha for øyet at rentepolitikken ikke må undergrave veksten i økonomien og forsterke en nedgang. Jeg tolker det som et signal om å spille på lag. For nærings- og arbeidsliv er det de langsiktige rammebetingelser som avgjør. Ikke de kortsiktige svingninger som finansoperatørene og media fokuserer på. Var det noen avis som gjenga

Statistisk sentralbyrås påvisning av at norske kroner i et lengre perspektiv har vært den mest stabile av valutaer?

Likesom gode betingelser for vekst i næringsvirksomhet var et ledd i Solidaritetsalternativet etter 1992, må de være det i dag. Med bakgrunn i det siste årets fall i resultater over en bred skala, slår vi fast i innstillingen at

"Fallende priser og overskudd tilsier at det er ikke tiden for skatte- og avgiftsøkninger overfor bedriftene."

Vi stiller også krav til styrer og ledere i næringslivet, som skal forvalte de felles skapte resultatene i bedriftene. Av og til må vi snakke om snøen som falt i fjor. Det er vel dokumentert at disse organene i alt for liten grad var seg sitt ansvar bevisst ved å gå i spissen for lønns- og utbytteøkninger som det ikke var langsiktig grunnlag for. Arbeidsgiversiden var og er forpliktet av avtaler som fastslo at ledere ikke skulle ta ut mer enn ansatte. Det løftet ble ikke holdt. I følge Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (rapporten har dere fått utdelt) økte lederlønn klart mer enn for andre. Tar en med fordelen av billige aksjer som lederne ellers ville måtte betalt markedspris for, øker lønnsveksten med ytterligere 2 prosentpoeng for lederne i store bedrifter i gjennomsnitt.

Når bedriftene nå må stramme inn og i noen tilfelle varsler oppsigelser, har tillitsvalgte i fagbevegelsen med rette satt søkelyset på urimelige privilegier til ledere. Skal bedriften spare, må det gjelde alle. Men aller viktigst er det at en ikke handler i panikk. Mange bedrifter vil komme seg bedre gjennom en vanskelig tid dersom de setter seg ned med de ansatte og tillitsvalgte og finner felles løsninger. De ansatte har lojalitet til sin arbeidsplass - og krav på den samme lojaliteten fra bedriftenes ledelse til de ansatte.

Inntektspolitikken
LO ønsker velkommen regjeringens ambisjon om å styrke det inntektspolitiske samarbeidet. Det viser at vi tross en del uenigheter kan forenes om noen grunnleggende målsettinger. For at vi skal innfri vår del av de kravene som stilles, må vi føle oss sikre på at opprettholdelse av rettigheter og ordninger som allerede er lov- eller avtalefestet ikke angripes, som kapittelet om arbeidstid i Arbeidsmiljøloven, ferie og fridager, sykelønnsordningen samt avtalefestete pensjonsordninger. Vi kan ikke stadig trues av omkamper om det som tidligere er oppnådd gjennom inntektspolitisk samarbeid.
Vedtaket i Stortinget i fjor høst om å halvere skattefritaket for fagforeningskontingent er ikke forenlig med et inntektspolitiks samarbeid. Her skal vi love å komme igjen senere.

Pris- og inntektsutvikling.
Konsumprisene steg i 1998 med 2,3 pst, litt lavere enn lagt til grunn ved inntektsoppgjørene i 1998. Det skyldtes i stor grad at prisveksten ute ble betydelig lavere enn forutsatt. I Japan hersker det økonomene kaller deflasjon - altså motsatt av inflasjon, prisene faller. Flere land i Europa nærmer seg nå slike tilstander. I gjennomsnitt steg konsumprisene med bare en prosent i gjennomsnitt, og i vårt naboland Sverige var det nullvekst i konsumpriser i de siste 4 måneder av 1998. Selv om vi altså ikke ser særlig tegn til økt inflasjon i Norge, er det svært lav og fallende prisvekst ute og avstanden i norsk og utenlandsk nivå på denne måten økende.

Ifølge Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene var lønnsveksten i 1998 som følger:

Industriarbeidere hadde en lønnsvekst på 5 1/2 pst, og det ble 6 pst i stat og kommuner.

Funksjonærene i industrien oppnådde 6 3/4 pst.

Arbeidere byggevirksomhet og transport oppnådde 7 pst., mens varehandel under ett oppnådde drøye 6 pst. Hotell- og restaurantarbeidere fikk om lag 6 1/2 pst.

Selv om det er variasjoner i disse tallene som normalt er i et forbundsvist oppgjør, viser lønnsutviklingen i de senere år en nokså parallell utvikling mellom hovedgruppene. Sekretariatet fastslår i sin innstilling:

Dette ga en vekst i kjøpekraft på 3-4 1/2 pst for de fleste grupper, og det kan trygt slås fast at Representantskapets forutsetning om reallønnsvekst for alle ble oppfylt.

For 1999 anslår Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene en prisvekst på 2 1/2 pst. Anslaget er usikkert og utvalget peker på at usikkerheten kan trekke oppover.

Lavlønn og likelønn
På likelønnsområdet har LO stilt seg høye mål. Vi har i flere år prioritert dette, og med bakgrunn i de forskjeller som vi har kunnet fastslå - med god grunn.

De siste tallene fra Teknisk beregningsutvalg viser at kvinnene tar innpå mennene innen hotell- og restaurant og varehandelen. Over 10-årsperioden fra 1988 har varehandelen hatt den største lønnstilnærmingen mellom kvinner og menn, blant de hovedgruppene beregningsutvalget ser på. For industriarbeidere i alt har tallene vært nokså stabile de siste år, med variasjoner bransjene i mellom. Landtransport utmerker seg med liten lønnsforskjell. Kvinnene i gjennomsnitt tjener 94,5% av det mennene gjør, men de siste par år har ikke gitt videre tilnærming.

I kommunene og skolen økte forskjellene mellom kvinners og menns lønn fra 1996 til 1997, iflg. beregningsutvalget. I staten er forholdet nokså stabilt. Nye tall tyder på en fortsatt, men svakere tilbakegang fra 1997 til 1998 i kom-munene.

I bedømmingen av dette må vi skille mellom hva vi har innflytelse på og hva som skjer utenfor vår kontroll. Vårt hovedverktøy er tartiffavtalene og profilen i oppgjørene. Det er dokumentert i innstillingen at virkemidlene har vært brukt aktivt, med en innretning av de generelle tilleggene som kvinner tjener på og særskilte tillegg med kvinneprofil. Likevel har det i noen kvinnerike områder ikke gått riktig vei iflg. Statistikken. Konklusjonen er derfor:

På tross av god profil mht. likelønn i LOs områder i første avtaleår, tilsier det sammensatte bildet av den tallmessige utviklingen, prioritering av likelønn også for annet avtaleår. EVU-reformen må brukes aktivt for å heve kvinnenes fagkompetanse og dermed bidra til å bryte ned den fortsatt sterke kjønnsdelinga på det norske arbeidsmarkedet.

Fjorårets oppgjør hadde lavtlønnsprofil gjennom gode kronetillegg i tradisjonelle lavtlønnsområder. I transport måtte vi riktignok gjennom streik før et akseptabelt resultat forelå. Det ligger klare forpliktelser i fjorårets prioritering av utviklingen i 2-års perioden. Derfor lyder innstillingen:

Lavlønte må ivaretas også i årets mellomoppgjør. Videre må den kollektive fornuft også gjelde utenfor avtaleområdene. Kravet om at resultatavhengige lønnsystemer, engangsutbetalinger og bonuser forankres i avtalesystemet må følges opp gjennom det inntektspolitiske samarbeidet og det utvalgsarbeid som skal videreføre Solidaritetsalternativet.

Etter og videreutdanningsreformen
Denne reformen har et langsiktig siktemål. Kravet til vedlikehold og oppdatering av kompetanse er voksende i vårt samfunn. Det er derfor viktig og gledelig at

• tilbud om videregående opplæring nå gis til alle
• flere og flere - snart halvparten av nye årskull tar høyere utdanning - også etter videregående skole
• og at tilbudet om etter- og videreutdanning til de som er i jobb også etter hvert omfatter flere.

Det offentliges satsing på utdanning har i de senere årene økt, og dette gir de nye på arbeidsmarkedet et bedre grunnlag. Mange får også tilbud gjennom jobb, som et ledd i bedriftens egen satsing på kompetanseheving. Men det er også mange som faller utenfor, og som ikke har fått det tilbud om videregående opplæring. Derfor er et viktig siktemål å gi disse en ny sjanse.

Allerede LOs kongress i 1993 fattet blant annet følgende vedtak:

"Kongressen ser at vår velferd er avhengig av vår evne til å vinne og anvende kunnskap. Livslang læring må gjøres mulig for alle, uavhengig av kjønn, geografi og sosial bakgrunn.

Dette ble fulgt opp og allerede i februar 1995 vedtok Representantskapet vårt LOs handlingsplan for etter- og videreutdanning. Vi tok så de første initiativ overfor arbeidsgivere og politiske myndigheter til en utredningsprosess - den vi er i ferd med å avslutte denne våren.

LO har tro på at kompetansereformen skal bli det verktøyet landet har behov for i det kunnskapssamfunnet vi står midt oppe i.

Bedre avtalebestemmelser, slik vi for eksempel har det i kap. 16 om kompetanseutvikling i Hovedavtalen i privat sektor, har styrket de ansattes rettigheter når det gjelder kompetanseheving i forhold til bedriftens eller virksomhetens kompetansebehov. Manglende rett til permisjon - og økonomisk støtte til etter- og videreutdanning er imidlertid et hinder for livslang læring. Mulighetene til å delta i kompetanseutviklende tiltak er dessuten ikke likelig fordelt - alle som ønsker det får ikke delta. Dessuten har spesielt små og mellomstore bedrifter, av ulike årsaker, problemer med å ta i bruk avtaleverket og komme i gang med kompetanseutvikling.

Den 8 ukers lange konflikten mellom NEKF og NELFO for et par år siden, var ett utrykk for hvor viktig saken er for LOs forbund. For første gang hadde vi en omfattende konflikt om kompetanse og etter- utdanning. Det er historisk.

Etter at LOs handlingsplan ble lagt fram våren 1995, har utredningsarbeidet pågått kontinuerlig, internt hos oss selv og etter initiativ av vekslende regjeringer. LOs Representantskap i februar 1998 fulgte så opp målsetningene fra Kongressen i 93. Den vedtok at det i forkant av de forbundsvise oppgjørene en våren skulle innledes forhåndsforhandlinger om etter- og videreutdanning. Dette fikk vi til - LO og NHO framforhandlet "Handlingsplan for kompetanse". Flere tariffområder inngikk like eller lignende handlingsplaner i fjor vår. I slutten av mai hadde Regjeringen ferdig sin Stortingsmelding nr 42 - kompetansereformen, og like over sommeren videreførte de utredninger Buer-utvalget hadde foreslått:

• om utdanningspermisjon
• om Lånekassas ordninger i forhold til en etter- og videreutdanningsreform
• om A-etatens virksomhet og hvordan den kunne tenke seg å våre deltaker i reformen.

(Yngve Hågensen avsluttet med å redegjøre om den helt nylig avgitte innstillingen fra Arntzenutvalget og de forutsetninger LO har stilt. og tok opp Sekretariatets innstilling til Representantskapets vedtak om mellomoppgjøret for 1999)