Tove Johansen: Krever sentralt EVU-fond

Tove Johansen, leder for utviklingsavdelingen i EL & IT Forbundet holdt følgende innlegg under LOs representantskapsmøte 2. Mars.

Nå er vi enda en gang innkalt til nasjonal dugnad. Denne gang må det være klart at i en dugnad må alle bidra, også arbeidsgiverne og staten.

Det er på høy tid å få på plass EVU-reformen som så mange har jobbet så mye for.

En reform som gir arbeidstakerne en reell mulighet til etter- og videreutdanning er en flott avslutning på tusenåret, og en flott måte å feire LO’s 100-års jubileum.

Det er imidlertid mange biter som skal på plass før denne reformen er en realitet.

"Ny sjanse" er viktig fordi dette i stor grad vil gjelde kvinners mulighet til å ta videreutdanning i voksen alder.

"Ny kompetanse" er viktig fordi arbeidstakerne ved å holde kompetansen ajour, også vil komme næringslivet til gode.

Det viktigste, i tillegg til permisjon, er likevel finansieringen.

Vi krever opprettelse av et sentralt fond.

Bedriftsvise fond vil kun være en mulighet i store bedrifter med god økonomi. Bedrifts-norge er imidlertid dominert av mellomstore og små bedrifter.

Bransjevise fond vil lett kunne avspore debatten til å gjelde hvilke bransjer vi snakker om, og kunne føre til grå-sone problematikk.

Et sentralt fond, vil derimot kunne ta seg av mangfoldet, helheten, og spesialitetene, ivareta utdanning på et bredere felt, overgang mellom bransjer og fondet vil ha en reell mulighet til å vokse uavhengig av mindre konjunkturendringer.

Staten må enten gå inn som en direkte bidragsyter til fondet, eller bidra ved at bruk av fondsmidler utløser offentlige tilskudd.

Arbeidsgiverne må bidra til fondet slik at de kan ha en innflytelse i forhold til bedriftenes behov. Det er viktig at reformen ikke kjøper arbeidsgiverne fri fra de forpliktelser de allerede har slik at reformen i realiteten ikke vil gi oss noe.

Vi aksepterer ikke et nulloppgjør i år. Vi regner med at kjøpekraftforbedringen slår til, og vi vil derfor akseptere at økonomiske midler avsettes til etter- og videreutdanning.

Fondet må være av en slik størrelse at det kan dekke tapt arbeidsfortjeneste for alle som ønsker å benytte seg av mulighetene reformen gir.

Stipend og låneordninger må tilpasses voksnes behov, og fylkeskommuner må tilrettelegge videregående utdanningstilbud.

Vi må ikke la oss stoppe av bekymringer for hvordan etter- og videreutdanningsreformen skal administreres. Dette må det være mulig å finne praktiske løsninger på. LO/NHO-ordningene er et ypperlig eksempel på at sentrale fond fungerer bra.

Det vil til slutt være viktig å knytte avsetting av midler til et slikt fond, til retningslinjer for uttak av fondet. Slike retningslinjer må senere innarbeides i "Lov om utdanning".

For å få en slik reform innført, må et samlet LO stå bak kravet. Det er NÅ vi må gjøre det, og vi må være villige til å ta i bruk streik for å få det til.

Jeg ønsker forhandlingsutvalget og oss alle lykke til med mellomoppgjøret 1999.