Ferie, EVU og økt kjøpekraft

1.Hovedutfordring
Tariffoppgjøret i år 2000 gjennomføres i en situasjon der arbeidsledigheten igjen øker etter seks år med vedvarende nedgang. Regjeringen anslo i Nasjonalbudsjettet for 1999 en svak nedgang; det er imidlertid allerede en øking.
For inneværende år 2000 anslår regjeringen selv en øking på ca. 10 000 helt ledige og det tallfestes ytterligere øking i de etterfølgende år. Samtidig oppleves knapphet på visse typer arbeidskraft der arbeidsmarkeds- og utdanningspolitikk har sviktet.
Utfordringen er nå på kort sikt å stoppe veksten i arbeidsledigheten, dernest å gjenreise den fulle sysselsetting. En stor del av forverringen i arbeidsmarkedet må tilskrives svikten i oljeinvesteringene og en utfasing av andre investeringer som måtte komme. Det må imidlertid være en felles utfordring for arbeidstakerorganisasjonene og de politiske myndigheter å snu denne utviklingen og ta nye skritt i retning av å gjenreise den fulle sysselsetting. Til det kreves en forsterkning av en innsats som har vist seg å gi gode resultater: et godt samvirke mellom en aktiv økonomisk politikk og en lønnsdannelse preget av fornuftig helhetstenking. Det gir bærekraft for sysselsettingen, men også det beste grunnlag for å ta ut arbeidstakernes andel av verdiskapingen.
2.Inntektsutvikling og reformer
Tariffoppgjørenes kjerneoppgave er å sikre LO-medlemmenes andel av verdiskapingen i form av kjøpekraft og sosiale forbedringer og gi dette en god fordelingsprofil. Dette må skje på en slik måte at fagbevegelsens hovedprioriteringer oppnås uten å svekke grunnlaget for senere forbedringer. Prisstigningen fra 1999 anslås av Det tekniske beregningsutvalg til 2 ¼ 2 ½ pst. Dette er i overkant av utviklingen hos våre handelspartnere. Lønnskostnadsutviklingen ute ligger i størrelsesorden 3-4 pst. Det nominelle spillerommet er begrenset, men gir rom for de reelle standardforbedringer fagbevegelsen prioriterer.
3. Etter- og videreutdanning
I inneværende tariffperiode er det tatt viktige skritt i reformer for etter- og videreutdanning. Mellomoppgjøret i 1999 og den politiske oppfølging fra Regjering og Storting har ført til at store deler av rammene for en etter- og viderereutdanningsreform er lagt:
· Stortinget har vedtatt en ordning med individuell rett til utdanningspermisjon
· Statens Lånekasses regelverk blir endret for å tilpasses voksnes økonomiske situasjon
· Regjeringen vil våren 2000 foreslå en rett for voksne til å ta videregående opplæring
· Arbeidet med utvikling av ordninger for dokumentasjon av realkompetanse er i gang
· De første midler til kompetanseutviklingsprogram er bevilget og regelverk for disponering av midlene er på plass
· Partene i de ulike avtaleområder har etablert sekretariat til å forberede gjennomføringen av reformen
Ved mellomoppgjøret konstaterte partene at det ikke var mulig å avsette penger ved dette oppgjøret. Man la imidlertid til rette for å kunne avsette midler til dette formål ved tariffoppgjøret i år 2000. LO vil følge opp dette ved å kreve etablert betalingsordninger på bransjenivå.
LO krever også at Regjeringen følger opp sitt løfte om i samarbeid med partene å utvikle en særskilt finansieringsordning av livsopphold for "Ny sjanse"
gruppen.
4.Arbeidstidsreformer
Mer menneskevennlige arbeidstider stod sentralt i LO-kongressens prioriteringer i 1997. Dette er fulgt opp gjennom de felles utredninger som er gjort med arbeidsgiversiden i inneværende tariffperiode. Det er ett av grunnlagene for årets forhandlinger. Målet er mer fritid samtidig som en forsvarer normalarbeidsdagen og bedre ivaretar de deltidsansattes interesser. Reell valgfrihet for deltidsansatte sikres best når man til enhver tid kan ha adgang til fulltidsjobb.
Ved dette oppgjøret krever LO at arbeidet med å innføre den 5. ferieuka fullføres (6 uker for de over 60 år) ved at arbeidstiden reduseres med 30 timer per år med full lønnskompensasjon. Dette gjennomføres ved at den enkelte arbeidstaker selv bestemmer om arbeidstidsforkortelsen skal tas ut som sammenhengende fritid, fordeles over året eller spares opp som mer fritid over to eller flere år.
5. Inntektsutvikling med vekt på likelønn, lavlønnsområder og langtidsutdanning
Tariffavtalene er fagbevegelsens redskap for å skape en mer rettferdig fordeling av lønnsutviklingen. Gjennom generelle tillegg har vi sikret en bra uttelling for gjennomsnittet. Gjennom spesielle tillegg rettet mot lavlønte og kvinnedominerte grupper har en forsøkt å skape større lønnsmessig likhet. I dette arbeidet møter fagbevegelsen motkrefter i form av: arbeidsgivermotstand, jobbenes varierende markedsmakt og lønnsevne, tradisjonelle holdninger til lønnsrelasjoner. Det innebærer at viktige utfordringer gjenstår: kvinners lønn er gjennomgående lavere enn menns og i mange jobber både i privat og offentlig sektor er lønna uakseptabelt lav.
Også i offentlig sektor har maktforholdene i lønnsdannelsen gjort det vanskeligere å få gjennomslag for rettferdige prioriteringer. Lokal lønnsdannelse bl.a. gjennom tilsettinger og lønnsplassering av nye stillinger særlig i kommunene har trukket i gal retning. Dertil gjenstår det fortsatt tunge samfunnsmessige mekanismer som medfører at kvinner er underrepresentert i de deler av økonomien og de jobber som har stor markedsmakt og lønnsevne.
Ut fra dette vil L0 når det gjelder lønn prioritere:
· generell forbedring av kjøpekraften
· særskilte tillegg til lavlønte
· likelønnsprofil og bedre uttelling for langtidsutdannete L0-medlemmer særlig i kvinnedominerte områder
I tillegg til denne fordelingsprofilen må en legge føringer på det som skjer etter oppgjørene. Spesielt må likestillingsavtalene følges opp ved lokal lønnsdannelse, opplæring og avansement.
Spesielt i offentlig sektor må hensynet til likelønn ivaretas bedre ved tilsetting og lønnsplassering av nye stillinger. Hensynet til de L0-medlemmer som har fått dårlig uttelling for lang utdanning må generelt ivaretas, herunder fortsatt forbedring av studiefinansiering.
6. Mer rettferdig fordeling av inntektspolitikkens resultater
For LOs medlemmer har utviklingen de siste 5-6 åra vært positiv både
fordi mange flere har fått arbeid og fordi den enkelte arbeidstaker har fått forbedringer i form av økt kjøpekraft. Samtidig har vi sett at gamle skeivheter i fordelingen videreføres gjennom sterke økonomiske og politiske mekanismer og at nye urimeligheter oppstår bl.a. som følge av høy inntjening i næringslivet. Regjeringen har lagt fram Utjamningsmeldinga som bekrefter at nye skeivheter er under utvikling. En mer aktiv fordelingspolitikk er viktig både for å fremme rettferdighet, men også for å sikre grunnlaget for og tilslutning til en fornuftig økonomisk- politisk innsats.
LO krever mindre grådighet av ledere og eiere, at eventuelle overskudd i større grad benyttes til investeringer som gir grunnlag for sysselsetting, og vil jobbe for mer rettferdig fordeling av de resultater som skapes. Virkemidlene er bl.a. egen organisasjonsmessig innsats og skattepolitikken.
7. Kamp for rettferdig pensjon
Markedskreftene er i ferd med å gi økte skjevheter i fordelingen mellom yrkesaktive og pensjonistene og pensjonister imellom. Politisk tafatthet gir større spillerom for markedsbasert forsikring som betyr forsterket ulikhet.
Undergravingen av folketrygdens tilleggspensjoner og underregulering av grunnbeløpet må stoppes og verdien av AFP-ordningen forsvares.
Skjerpet konkurranse og omorganiseringer i grenseflaten mellom privat og offentlig sektor setter samspillet mellom avtaleområdene på nye prøver. Bedriftene synes i økende grad å bruke lønns- og arbeidsvilkår som virkemiddel i kampen om markedsandeler. I en slik situasjon blir pensjonsordninger som ikke er tariffestet særlig utsatt for visse grupper. Som ledd i sitt arbeid med pensjon må L0 ta sikte på at pensjonsordninger blir regulert i avtale mellom partene. Det kreves at arbeidsgivere avstår fra å svekke pensjonsordninger som ledd i konkurransen om markedsandeler.
8. Andre grupper og tariffområder
En hovedhensikt med inntektspolitisk samarbeid med myndighetene er å sikre større stabilitet og planmessighet i økonomien og unngå at markedskreftene skal dominere også på dette området. Det gir mulighet for stabil vekst, økt sysselsetting og mer rettferdig fordeling. Det forutsetter imidlertid bred oppslutning om en slik innsats. L0 kan ikke alene sikre kollektiv fornuft hvis andre grupper og enkeltpersoner er de som høster fruktene av felles anstrengelser. Det vil stride mot rettferdigheten og det vil undergrave muligheten for at Norge kan fortsette med en gunstig utvikling der en kontrollert pris- og lønnsutvikling kan oppnås uten å gå veien om lav vekst og høy ledighet, slik vi ser i mange andre land.
Dette innebærer at andre avtaleområder må innpasses i det helhetlige opplegget og ikke bryte med dette slik vi har sett bank- og forsikringsbransjen gjøre og høyere funksjonærer i NHO-området. Det er avgjørende for det inntektspolitiske samarbeidet at alle arbeidstakerorganisasjoner tar samme ansvar. LO forutsetter at myndigheter og arbeidsgivere ikke bidrar til ulik behandling av avtaleområdene i forhold til dette.
9.Krav til den økonomiske politikken
Hovedmålet for L0s medvirkning i inntektspolitikken er å gjenreise den fulle sysselsetting. Da må det samtidig kreves at sysselsettingsmålet setter preg på alle deler av den økonomiske politikken. Statsbudsjettet må brukes aktivt for å fremme stabil vekst i produksjon og sysselsetting. Rente- og valutapolitikken ("pengepolitikk") må understøtte dette dels ved vekstfremmende rentesetting, dels ved at rammebetingelsen for lønnsdannelsen er stabil valutakurs. Kravene om ensidig fokus på lav inflasjon, særlig fra finansmiljøene, må avvises som et brudd på den norske samarbeidsmodellen i den økonomiske styringen.
En slagkraftig arbeidsmarkedsetat med omfattende tiltaksinnsats er et nødvendig varig innslag i en politikk for full sysselsetting. Særlig i nedgangstider- generelt eller for enkeltdeler av økonomien- må det skje en målrettet opptrapping av innsatsen. Situasjonen i verkstedindustrien er et aktuelt eksempel på hva som kreves både med tanke på næringens fremtid, men også for å ruste virksomheter og arbeidstakere for nødvendige omstillinger. L0 forutsetter en nøye oppfølging av dette område og overfor særlig utsatte grupper, som innvandrere og eldre, i et omskiftelig arbeidsmarked. Revidert nasjonalbudsjett i mai er anledningen for myndighetenes oppfølging av alle viktige sider av den økonomiske politikken og som L0 vil følge nøye.
10. Oppgjørsform
De foranstående forutsetninger og målsettinger sikres best gjennom en utnyttelse av fagbevegelsens samlede styrke. Dette tilsier at oppgjørene i privat sektor gjennomføres som et samordnet oppgjør og med forbundsvise tilpasninger. Det forutsettes at resultatene videreføres i oppgjørene for andre områder der LO er part.
11. Forhandlingsfullmakt
Representantskapet gir sekretariatet fullmakt til å utforme de endelige kravene, herunder avtaleperiode og justeringsklausuler. Forhandlingsresultatet godkjennes gjennom uravstemning i samsvar med oppgjørsformen.