- Renta for høy

"HVA ER RETTFERDIG LØNN FOR LANGTIDSUTDANNEDE"
AV GERD-LIV VALLA

Når LO nå setter søkelyset på hva som er rettferdig lønn for langtidsutdannede, stiller mange seg spørsmålet: Kan dette være forenelig med LOs solidariske lønnspolitikk? Kan dette være forenelig med LOs satsing på å heve de lavtlønnede?

Det finnes mange slags urettferdigheter. Det å knapt kunne leve av den lønna du får selv om du jobber full stilling, det å bestandig måtte snu på krona, det er en urettferdighet LO alltid har ønsket å bekjempe og fortsatt vil bekjempe. Men det å kjempe for de lavtlønnede, det har opp gjennom tidene latt seg forene med å ivareta også andre interesser. Det mest aktuelle eksempelet jeg har lyst å nevne er LOs likelønnsatsing. Å heve de lavtlønte er god kvinnepolitikk fordi så mange lavtlønte er kvinner - men det er også god fordelingspolitikk.

Parallelt med det å slåss mot lave lønninger, så kjemper vi for likelønn mellom kvinner og menn. Vi har konstatert at kvinner er blitt urettferdig avlønna, ikke bare i den nederste del av lønnsskalaen men også videre oppover. Det at menn og kvinner får ulik- og kjønnsbestemt ulik behandling - det er en type urettferdighet vi ønsker å gjøre noe med, og det gjelder uansett nivå.

På samme måte må det være med det forholdet vi nå diskuterer. Vi holder fast ved vår lavtlønnsprofil, men vi er villig til å gå inn på en mer systematisk måte og undersøke om det er grupper som samlet sett over livsløpet kommer dårligere ut enn om de ikke hadde tatt utdanning.

La oss nemlig slå det fast med en gang: Dersom du taper økonomisk på å skaffe deg utdanning, så er det en klar urettferdighet som vi må gjøre noe med.

Livsløpstenkning, lønn og studiefinansiering
Men hvordan finner vi ut av dette? Jeg nevnte begrepet livsløpet. Dermed er vi inne på begrepet livslønn. På en eller annen måte er det en livsløpstenkning vi må ta vårt utgangspunkt i. Vi må på en eller annen måte sammenligne yrkesgrupper med og uten utdanning ut over videregående nivå. Vi må se på hvordan grupper økonomisk sett kommer ut etter sitt yrkesaktive løp samlet sett. Da må vi ta hensyn til antall år i yrkeslivet, vi må ta hensyn til gjeldsbelastning, vi tar hensyn til lønnen du har under ditt yrkesaktive liv.

Det sier seg selv at et livsløpsperspektiv har sine klare begrensninger og er beheftet med mange svakheter. Men vi må likevel prøve å ta utgangspunkt i det. Det sier seg videre selv at i tenkning rundt arbeidstakere med lang utdanning så blir studiefinansieringssystemet svært viktig. Dersom vi hadde et studiefinansieringssystem hvor du hadde lønn under utdanning - eller full stipendiering - så er det åpenbart at da ville et vesentlig element i spørsmålet om lønnsfastsetting for langtidsutdannede være borte:

I dag brukes, og det med rette, gjeldsbelastninger som et argument i lønnsfastsettingsdiskusjoner.

Det sier seg selv at når du kommer ut med en gjeld på 200 000 kroner fra universitetet, og du skal bruke så og si resten av ditt yrkesaktive liv på å betale dette tilbake, med renter, så må det ha noen konsekvenser for hva slags lønn du må ha for å klare dette og ikke komme veldig dårlig ut. M.a.o. dess mer vi kunne eleminert studiegjeldmomentene dess enklere ble lønnsfastsettingsdiskusjonene. Da kunne vi ta utgangspunkt i det arbeidet du gjør og ikke den gjeldsbelastning du har. Men vi har i dag ikke full-stipendieringssystem. Vi vil heller ikke få det i overskuelig framtid, men fra LOs side ser vi det som vesentlig å få et stadig forbedret studiefinansieringssystem. Vi går inn for en politisk styrt og lav rente. Renta på utdanningslån må ikke svinge i takt med konjunkturene og gå så høyt opp som blir tilfelle nå. Vi går inn for en høyere stipendandel.

Parallellt med lønnsforhandlinger må vi kontinuerlig jobbe for et studiefinansieringsystem som møter de viktigste behovene. Vi må bruke ulike virkemidler og vi må se på det hele i en total sammenheng hvor målet er et rimelig og rettferdig utkomme over livsløpet.

LOs utredningsarbeid
I LO satte vi sist sommer ned et utvalg som nettopp skal se nærmere på hva som er rettferdig lønn for langtidsutdannende. Vi går gjennom forskningsrapporter, statistisk materiale, og vi drøfter ulike kriterier og målemetoder for å måle avkastning av lang utdanning. Vi tar for oss undersøkelser som har brukt begrepet livslønn. Vi ser også på enklere undersøkelser som har brukt det enklere begrepet "meravkastning". Hele poenget med disse undersøkelsene er at utdanning kan ses på som en investering. En avstår fra inntekt i utdanningsårene, en må ta opp lån til livsopphold og avkastningen må da komme i form av en høyere inntekt senere. Man må altså ha en høyere lønn eller en merlønn for at investeringen skal lønne seg i penger. Bare da kan man sitte igjen med gevinst. Men avkastningen kan også komme i form av bedre og sikrere jobber, mer interessante og mindre belastende jobber. Disse faktorer lar seg delvis måle, men for vårt formål så vil vi forsøke å i første omgang se på det økonomiske, og så får andre hensyn komme inn i de konkrete avveininger man skal inn i ved tarifforhandlinger.

Funn
Selv om det statistiske materialet ikke er godt nok, selv om ulike undersøkelsesmetoder er beheftet med metodiske svakheter og selv om vi ikke har kommet langt nok i vår gjennomgang, så ser det ut som vi har noen funn som er gyldige uansett metode, og med alle forbehold. Forskningsrapporter fram til 1996 supplert med informasjonen vi har om lønnsutviklingen etter 1996 viser:

Alle rapportene viser at utdanning i svært mange tilfeller "lønner seg", men noen viktige grupper taper når det tas hensyn til kostnadene forbundet med å skaffe seg utdanning.
De av utdanningsgruppene som helt eller delvis er rettet mot næringsvirksomhet, får betydelig avkastning av utdanningen.
Dette har medført økt spenning mellom akademikere i offentlig og privat sektor. På nittitallet (90-96) falt avkastningen i offentlig sektor.
Selv om lønnsutviklingen i 1996-98 har gitt klart bedre uttelling for langtidsutdannede i staten, er det neppe nok til å oppveie det som bygde seg opp over flere år. Tendensen for nitti-årene er at lønnsspredningen er avtatt i offentlig sektor og mest sannsynlig tiltatt i privat sektor. Dette medfører økt lønnsspredning mellom offentlig og privat ansatte med samme utdanning.

De enkelte gruppene sammenlignet med grupper uten høyere utdanning

Utdanninger som medisin, siviløkonom og sivilingeniør er klart lønnsomme investeringer, ikke bare for de mest vellykkede, men også i gjennomsnitt
De typiske høyskoleutdanningene i skole- og velferdsfagene (lærere, førskolelærere, sykepleiere og sosionomer, barnevernpedagoger osv.) gir et relativt tap i livsinntekt. Dette gjelder også endel utdanningsretninger på universitetsnivå rettet mot utdanningssektoren (filologer, prester) og andre deler av forvaltningen
De fleste andre ligger nokså nær gjennomsnittlig inntekt over livsløpet, selv om spesialisering kan være lønnsomt

Tariffpolitikkens rolle
Tariffavtalene er vårt viktigste verktøy. Mens nesten alle langtidsutdannede i offentlig sektor kommer inn under tariffavtale hele 96% av de ansatte har lønn regulert av tariffavtale er det bare 55% av lønnstakerne som er dekket av avtale i privat sektor.

I privat sektor er det slik at jo høyere på rangstigen en lønnstaker er, jo mindre sannsynlig er det at vedkommende har lønn etter tariffavtale. De aktuelle avtalene er ofte uten lønnssatser, og inneholder bare prosedyreregler for lønnsfastsettelse. Det følger dermed at av de langtidsutdannede i privat sektor har vi en langt mer markedsbestemt lønn.

Organisasjonene har i dag dermed mindre mulighet til å påvirke lønnsutviklingen for langtidsutdannede i privat sektor, mens de i offentlig sektor har stor påvirkningsmulighet.

Sammenfatning og forslag
Lønnsutviklingen for de med lang utdanning i offentlig sektor, kanskje spesielt i staten, har neppe vært god nok. Lønnsforskjellen mellom de høyt utdannede i staten og de øvrige statsansatte har avtatt, selv om det kan ha blitt noe reversert i de siste par år. Samtidig har utviklingen for langtidsutdannede kolleger i næringslivet minst fulgt industriarbeidenes utvikling, de siste år mer til. Gapet mellom avkastning av utdanning i staten og i næringslivet har dermed økt. Det synes dokumentert at en del utdanningsgrupper i offentlig sektor har negativ netto avkastning av utdanning, når det tas hensyn til de privatøkonomiske kostnadene av å skaffe seg den. Og det må vi selvsagt når vi skal drøfte økonomisk rettferdighet over livsløpet.

Gjennom vårt arbeid ser det ut til å kunne dokumenteres at en del langtidsutdannede har en god sak i lønnspolitikken.

Spørsmålet er så hvordan en jobber videre med dette. For det første må vi spørre om vi bør finne fram til tallfestede mål for hvordan utdanning skal honoreres lønnsmessig. Vi har aldri hatt slik tallfesting for fagarbeidertillegg eller ansiennitet, som også er et uttrykk for kvalifikasjon. LO-forbundene er eksempelvis part i til sammen om lag 400 avtaler i privat sektor, der en rekke forhold er med på å bestemme lønn. Stikkordsmessig kan vi nevne ansvar og oppgaver, kompetanse ved formell utdanning eller realkompetanse, ansiennitet, tillegg for ubekvem arbeidstid og ubekvemme arbeidsforhold.

Verken for de fire kriteriene for lokal lønnsfastsettelse eller for likelønn og lavlønn eksisterer det tallfestede mål, med unntak av garantiordningene. Også disse har forskjellige utforminger fra område til område. For mange forhåndsoppsatte bindinger vil begrense mulighetene for å nå fram til løsninger som er godt tilpasset tid og sted. Utredningen som LO har under arbeid tar derfor ikke sikte på å komme fram til tallfesting av mål på avkastning av utdanning som kriterium for lønnsfastsettelse. Vårt siktemål vil være å gi noen retningslinjer på basis av faktisk ståsted. Så må de aktuelle forhandlinger konkretisere og tallfeste.

Samlet sett ser det ut til at det innen offentlig sektor kreves en tariffpolitisk offensiv med større vekt på enkelte langtidsutdannede gruppers interesser.

Vi kan ikke tillate at våre langtidsutdannede medlemmer taper på å ta utdanning. Vi må også ha en ambisjon som går ut over dette: Det må lønne seg å ta utdanning.

I tråd med tenkningen rundt etter- og videreutdanningsreformen må vi stimulere til kompetanseheving. Da må det antagelig også legges lønnsmessig stimuli til grunn. Utfordringen blir derfor å vinne forståelse for en strategi der utvalgte langtidsutdannede får en oppretting av skjevheter som har fått utvikle seg. Det er avgjørende at et slikt løft ikke fører til lønnsspiraler eller krav om kompensasjon fra andre grupper. Hvis så skjer, skjer heller ingen oppretting, og det eneste en har oppnådd er en inflasjonseffekt og en ytterligere svekking av Solidaritetsalternativet og sysselsettingsmulighetene på lang sikt. Norge kan ikke ha en lønnsvekst i utakt med handelspartnerne over lang tid uten at sysselsettingsevnen i industri og konkurranseutsatt tjenesteyting svekkes, som bittert erfart på 80-tallet og erkjent av LOs kongress i 1997 som ga et stort flertall for å videreføre kollektiv fornuft i et forsterket Solidaritetsalternativ.

For å vinne fram med denne forståelsen er det avgjørende at de langtidsutdannede selv stiller opp. Det er altså en jobb å gjøre. Det disse må spørre seg er hvordan kan jobben bli gjort? Etter et utsagn som ble berømt også på TV: kan det ikke være å fortsette å være det en kalte "tapere i lønnsoppgjørene". Selv med en svært god sak skal det mye til å vinne fram i fordelingskampen på ren sympati. En må vinne fram gjennom politisk og organisasjonsmessig innsats. Da må en finne arenaer og en må finne allianser å spille på. Og for litt bredere grupper (og det er jo nettopp det vi har fått gjennom utdanningsamfunnet hvor vi ikke snakker om noen få langtidsutdannende, vi snakker om de mange) vil en aldri vinne fram ved å stille seg utenfor de sentrale prosessene. Det kan føre fram for en snever gruppe. I hvertfall en gang i mellom. Men det gir ikke fremgang for de mange som er bærekraftig.

Hvis dette høres ut som et frieri, så er det det. Men det er et frieri som også stiller krav. Det å være med i en innflytelsesrik organisasjon er mer enn å ha noen å rope sammen med. Det er utveksling av forpliktelser og ansvar som er det sentrale. Det er gjennom det en kan oppnå noe ikke ved helt eller delvis å melde seg ut.

LO er en stor organisasjon. Når LO gjennom sine demokratiske prosesser har kommet fram til prioriteringer og krav, pleier det å gi resultater. Det er mange langtidsutdannede i LO i dag ca 100000 men jeg håper og tror flere vil se det som en utfordring å gå inn å kjempe for sine interesser, være med å påvirke innenfor den solidariske og rettferdige helheten som LO utgjør.

28.02.2000