Etter- og videreutdanning første prioritet

I mellomoppgjøret for 1999 forhandler LO på basis av reguleringsbestemmelsene for 2. avtaleår. For LO/NHO-området lyder den:

"Før utløpet av 1. avtaleår skal det opptas forhandlinger mellom NHO og LO, eller det organ LO bemyndiger, om eventuelle lønnsreguleringer for 2. avtaleår, og om etter- og videreutdanningsreformen. Partene er enige om at forhandlingene skal føres på grunnlag av den økonomiske situasjonen på forhandlingstidspunktet og utsiktene for 2. avtaleår, samt pris- og lønnsutviklingen i 1.avtaleår."

Tilsvarende bestemmelser gjelder i stat og kommune.

Etter mange år med positiv utvikling nådde Norge i 1998 ned på 2-tallet i ledighetsprosent og nærmet seg dermed full sysselsetting. Nå ser vi at utviklingen har stagnert. Forbedringen i arbeidsmarkedet har stanset opp som følge av svakere økonomisk utvikling, og en for sterk nedtrapping av arbeidsmarkedstiltakene. Uroen i verdensøkonomien og det kraftige oljeprisfallet bidro til svekket kronekurs og høyere rente. Men også manglende styring med budsjettene i 1998 og sterkere pris og lønnsvekst enn hos handelspartnerne bidro til å svekke tilliten til stabil kronekurs.

I 1999 ventes svakere vekst i verdensøkonomien. Høyere renter gir samtidig fall i boligbyggingen og i investeringer i bedrifter i Fastlands-Norge. I tillegg gir lave oljepriser fall i investeringene på sokkelen, med store konsekvenser for oljerelaterte næringer. Dermed ser vi at den positive trenden for norsk økonomi er brutt. Industriproduksjonen og bygge- og anleggsnæringene har begynt å falle. Verftsindustrien og deler av oljerelatert virksomhet opplever fall i ordreinngangen og det er varslet permitteringer og kutt.

I 1999 står vi foran muligheten av fall i samlet produksjon (BNP for Fastlands-Norge) og sysselsetting og i beste fall en vekstpause. Mye vil avhenge av om myndighetene nå evner å ta styringen i samfunnsutviklingen slik at renter og kronekurs kan normaliseres og det igjen bygges opp tillit til norsk økonomi.

Hovedutfordringen i nærmeste framtid blir dermed å hindre økt langvarig ledighet samtidig som medlemmenes inntektsutvikling forsvares gjennom et gjenreist og forsterket Solidaritetsalternativ.

Oppfølging av solidaritetsalternativet

Erfaringen har vist at det inntektspolitiske samarbeidet må få en bredere forankring både på lønnstakersiden og på arbeidsgiversiden, der det hittil har vært for mange som har hatt mer snevre mål og dermed opptrådt som gratispassasjerer. En pris og lønnsvekst ute av takt med handelspartnerne vil i lengden undergrave mulighetene for å nå full sysselsetting. En slik uheldig utvikling kan bare motvirkes med en bredt forankret kollektiv fornuft. Samtidig som en sikrer sysselsettingen i næringsvirksomhet, legges grunnlaget for en sterk offentlig sektor.

Myndighetenes bidrag må være å begrense fallet i den private delen av økonomien mest mulig gjennom stabile rammevilkår som stabil kronekurs og lavere rente. Fallende priser og overskudd tilsier at det er ikke tiden for skatte- og avgiftsøkninger som svekker inntektsgrunnlaget i bedriftene. Svikten i sysselsettingen må møtes med en aktiv arbeidsmarkedspolitikk hvis økt ledighet skal unngås. Vi ser alt nå en foruroligende økning i ungdomsledigheten. Samtidig som vi kan oppleve økt ledighet, er noen deler av økonomien fortsatt preget av knapphet på arbeidskraft. Også her er en sterk arbeidsmarkedsetat med aktiv formidlingsinnsats nødvendig. Liksom en aktiv arbeidsmarkeds- og næringspolitikk var en forutsetning for Solidaritetsalternativet i 1992, må disse forutsetningene være på plass i 1999 for at vi skal lykkes. Statsministerens løfter om at eventuell økt ledighet må møtes med tiltak i det reviderte budsjettet for 1999 og sentralbanksjefens forsikring om at rentene kan settes ned før kronekursen er helt tilbake til sitt tidligere leie må følges opp videre.

LO ønsker velkommen regjeringens ambisjon om å styrke det inntektspolitiske samarbeidet. Dette forutsetter opprettholdelse av rettigheter og ordninger som er lov eller avtalefestet, som kapittelet om arbeidstid i Arbeidsmiljøloven, ferie og fridager, sykelønnsordningen samt avtalefestede pensjonsordninger.

LO forutsetter at Folketrygdens prinsipper ligger fast og at tilleggspensjonen ikke uthules.

Også statens bidrag ved tidligere tariffoppgjør anser LO som en del av det inntektspolitiske samarbeidet. Fjerning av slike bidrag gjennom senere budsjetter må anses som avtalebrudd og vil kunne svekke tilliten til det inntektspolitiske samarbeidet mellom LO og myndighetene.

Konsumprisene økte med 2,3 pst fra 1997 til 1998. Prisene på matvarer og en del tjenester økte mer enn dette, mens energi- og importpriser trakk veksten ned.

Prisstigningen er rekordlav og fallende internasjonalt, og flere land opplever nå nullvekst i konsumpriser. Dette er dels uttrykk for fallende råvarepriser, dels økonomisk stagnasjon.

Ifølge Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene var lønnsveksten mellom 5 ½ og 6 ¾ pst for hovedgruppene av lønnstakere. Dette ga en vekst i kjøpekraft på 3-4 ½ pst for de fleste grupper, og det kan trygt slås fast at Representantskapets forutsetning om reallønnsvekst for alle ble oppfylt.

For 1999 anslår Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene en prisvekst på 2 ½ pst. Anslaget er usikkert og utvalget peker på at usikkerheten kan trekke oppover.

Statistikken og anslagene for overheng fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene indikerer sammen med anslaget for prisutvikling at det også vil bli kjøpekraftsvekst for de fleste uten generelt tillegg i 1999. I deler av næringsvirksomheten har fallende priser og økte kostnader svekket lønnsevnen. Av hensyn til sysselsettingen må derfor alle parter bidra til å styrke soliditeten og grunnlaget for verdiskapingen i bedriftene.

Kronetillegg framfor prosenttillegg, lavlønnstillegg og særlige likelønnstillegg var virkemidler i 1998-oppgjøret for å ivareta likelønnskravet.

Ved de forbundsvise oppgjørene i privat sektor i LO ble hovedbildet et sentralt, generelt tillegg på kr 3,- pr time i områder med lokal forhandlingsrett, mens særskilte lav- og likelønnstillegg bragte tilleggene opp i kr 5,- pr time og mer i lavlønnsområder. Flere forbund, for eksempel NKIF for vaskerier og renserier og Hotell- og restaurant, forhandla fram spesifikke likelønnstillegg.

De siste tallene fra Teknisk beregningsutvalg viser at kvinnene tar innpå mennene innen hotell- og restaurant og varehandelen. Over 10-årsperioden fra 1988 har varehandelen hatt den største lønnstilnærmingen mellom kvinner og menn, blant de hovedgruppene beregningsutvalget ser på. For industriarbeidere i alt har tallene vært nokså stabile de siste år, med variasjoner bransjene i mellom. Landtransport utmerker seg med at kvinnene i gjennomsnitt tjener 94,5% av det mennene gjør, men de siste par år har ikke gitt videre tilnærming.

I kommunene og skolen økte forskjellene mellom kvinners og menns lønn fra 1996 til 1997, iflg. beregningsutvalget. I staten er forholdet nokså stabilt. Nye tall tyder på en fortsatt, men svakere tilbakegang fra 1997 til 1998 i kommunene.

Også for kommune og stat bidro profilen i oppgjøret i 1998 til lønnstilnærming. Både det generelle tillegget på kr 10 000,- og føringer som skulle gi kvinner mer enn deres antall tilsa i sentrale justeringsforhandlinger og ved lokale forhandlinger, underbygger dette. Kvinner i skoleverket og i lavere saksbehandlerstilling i staten fikk god uttelling. I kommunene fikk kvinner innen omsorg med lang ansiennitet også det.

Tilbakegangen i lønnstilnærming i kommunesektoren fra 1996 til 1997 var bl.a. knytta til lønnsveksten for leger. Analyser tilsier at forhold på arbeidsmarkedet også har hatt sitt å si. Menn som begynte i kommunene i 1997 fikk høyere lønn enn menn som forlot sektoren. Kvinnene som begynte i kommunene samme år fikk lavere lønn enn lønna de kvinnene hadde som forlot kommunene. Denne statistikken sier ikke noe om kvinner overtok menns stillinger eller omvendt, men det viser seg ofte at menn er mer påpasselige med å forhandle fram individuelle tillegg i et system som åpner for slike tillegg.

Kjønnsdelinga på det norske arbeidsmarkedet består ikke bare av forholds-messig flere kvinner i offentlig sektor og i lavlønnsbransjer, men også av at kvinner er i og fortsatt får lavere betalte stillinger innenfor sektorer og bransjer.

Den gode profilen mht. likelønn i LOs områder i første avtaleår har alene ikke vært tilstrekkelig, og det sammensatte bildet av den tallmessige utviklingen tilsier prioritering av likelønn også for annet avtaleår. EVU-reformen må brukes aktivt for å heve kvinnenes fagkompetanse og dermed bidra til å bryte ned den fortsatt sterke kjønnsdelinga på det norske arbeidsmarkedet.

Som nevnt ga særlige tillegg i 1998 økninger på kr 5,- pr. time og over i enkelte lavlønnsområder i privat sektor (som tekstiloverenskomsten, for vaskerier og renserier, i hotell og restaurant og i innenriks sjøfart). Etter streiker og nye meklingsrunder ble tilleggene på rutebiloverenskomstene opp mot kr 9,- pr. time og om lag kr 10 pr. time til godssjåfører. Som en del av resultatene ble minstelønnssatsene på mange områder hevet betydelig (fiskeoppdrett, fiskeindustri, asfalt eks.).

Lavlønte må ivaretas også i årets mellomoppgjør. Videre må den kollektive fornuft også gjelde utenfor avtaleområdene. Kravet om at resultatavhengige lønnssystemer, engangsutbetalinger og bonuser forankres i avtalesystemet må følges opp gjennom det inntektspolitiske samarbeidet og det utvalgsarbeid som skal videreføre Solidaritetsalternativet.

I Representantskapets vedtak av 10.2.98 heter det at kjøpekraften skal bedres "mest for de med årslønn under 250 000 kr. der lavtlønte og likelønn prioriteres". Dette må følges opp ved særskilte tillegg for disse gruppene i 1999.

Presset mot kronen som oppsto i 1998 ledet til høyere renter. Med de svake økonomiske utsiktene er det viktig at rentenivået fortsetter nedover gjennom 1999. Det fordrer ikke bare styring i inntektsdannelsen for brede grupper, men også av lederlønnsutviklingen og utbyttebetalinger. Videre fordrer det at regjeringen ikke belaster budsjettene med markeringssaker uten forankring i det inntektspolitiske samarbeidet.

Myndighetene må videreføre kurspolitikken med målsetting om langsiktig stabil kronekurs, slik at en unngår svekking av bedriftenes konkurranseevne og av inntektsutviklingen gjennom importert prisvekst.

Studielånsrentene må settes ned. LO krever en lav, politisk styrt og forutsigbar studielånsrente.

Skattesystemet må understøtte en aktiv fordelingspolitikk, og skjerpinger må ramme de grupper som særlig har tjent på oppgangen, men ikke de som arbeider og organiserer seg. . Nedbyggingen av fradrag for fagforeningskontingent er et signal om at myndighetene ikke verdsetter det organiserte arbeidsliv.

For å kunne oppfylle målet om en kontinuerlig etter- og videreutdanning i hele befolkningen, og for å kunne gi begrepet "livslang læring" et reelt innhold ved inngangen til det neste århundret, er det etablert en felles virkelighetsforståelse blant arbeidstakere, arbeidsgivere og offentlige myndigheter om nødvendigheten av et nasjonalt kompetanseløft. I forbindelse med behandlingen av Stortings-melding 42 om kompetansereformen, mener Kirke-, Utdannings- og Forskningskomiteen i sin innstilling S. nr. 78 at etter- og videreutdannings-reformen er en viktig reform i utdannings-, sysselsettings- og næringspolitikken. En kompetansereform er et viktig bidrag når det gjelder å utjevne kompetanse-kløften i samfunnet.

Reformen må sikre:

• En lovfestet rett for arbeidstakere til utdanningspermisjon
• En ny mulighet for de som tidligere ikke har grunnutdanning på videregående opplæringsnivå til å få mulighet til det i voksen alder ("Ny sjanse").
• Arbeidstakerne en reell mulighet til å holde sin kompetanse løpende ajour både i eksisterende jobb og i forhold til arbeidsmarkedet for øvrig ("Ny kompetanse").

Det er en forutsetning at hele arbeidslivet med statlig medvirkning bidrar til at etter- og videreutdanningsreformen skal bli realisert på en for alle parter hensiktsmessig måte. Statens og partenes bidrag må vurderes innenfor et videre inntektspolitisk samarbeid i et fornyet/utvidet solidaritetsalternativ.

På bakgrunn av det arbeid der LO deltar i samarbeid med myndigheter, arbeidsgivere og andre arbeidstakerorganisasjoner om oppfølging av etter- og videreutdanningsreformen - gis sekretariatet/forhandlingsutvalget fullmakt til å forhandle videre og utforme krav om 2. avtaleår på basis av disse retningslinjer.