Tiltak nå - eller gå!

Årsaken til at vi i dag retter en kraftig og intens protest mot Regjeringen er det som nå er i ferd med å skje innenfor den maritime industrien. På rekordtid vil størsteparten av denne industrien legges i grus, uten at de ansvarlige løfter en pekefinger for å hindre katastrofen som kommer. Snarere tvert om.

Det er Regjeringens ansvar å forhindre det som vi nå ser kan komme. Det er Regjeringens ansvar at vi om kort tid kan stå uten et skips- og oljeverft miljø igjen i Norge. Her snakker vi om mange titusener av arbeidsplasser i hjørnesteinsbedrifter i lokalsamfunnene rundt vår langstrakte kyst.

Lar Regjeringen det skje vil store verdiskapninger bli borte. Vi vil tape store eksportinntekter og for ikke å snakke om konsekvensene for disse lokalsamfunnene. Disse vil fort bli forvandlet fra moderne industrimiljøer til stagnerte ghettoer hvor den eneste framtidsutsikten er håpløsheten.

Fra Regjeringshold beskyldes vi med at vi er motstandere av omstilling? Vi beskyldes for å distanserer oss fra den virkelige utviklingen og ikke være med på de endringene som alltid kommer i et samfunn. Men, er dette riktig?

Selvsagt er dette feil, det kan nok være riktig at vi har ulik oppfatning om hva som skal prioriteres av satsningsområder. Men å ha en Regjering som ikke forstår at Norge må ha en stor og omfattende industriell virksomhet, må ikke få ha herredømme over utviklingen av samfunnet. Vi aksepterer ikke sleivete uttalelser om at det er arbeidsplasser å få i omsorgssektoren. Slike holdninger er det lite å bygge et samfunn på.

Det er et politisk ansvar å utvikle rammebetingelser for at den industrielle virksomheten kan planlegges. I denne sektoren er man avhengig av et jevnt og sikkert investeringsnivå. Det som skjer i dag er at Regjeringen sitter på gjerdet og overlater utviklingen til markedet. Ingen kan akseptere en så passiv industripolitikk. Eller for å si det som det er, en manglende industripolitisk satsning.

Vi er for omstilling. Denne bransjen har vært fremst i arbeidet for omstilling i alle år. Men omstilling er noe helt annet enn nedlegging. Det som vi nå står i fare for å oppleve er flere av de store offshoreverftene og mange av de viktige mindre bedriftene må legge ned. Dette vil ikke bli annet enn en brå og brutal nedlegging som vil rasere det meste av kompetansen og derved også mulighetene til å omstille produksjonen til nye markeder og nye produkter.

Det er flere årsaker til at denne situasjonen oppstår. Det ene er rammebetingelsene for investeringene i Nordsjøen. Noe annet er nivået på verftsstøtten. Vi ser nå konsekvensene av at Regjeringen i over ett år har holdt en lavere verftsstøtte en resten av Europa. Vi er i utgangspunktet av den formening at bransjen skal kunne greie seg uten verftsstøtte. Men Norge kan ikke ved ensidige vedtak, enten redusere denne eller fjærne den helt, så lenge alle andre vi konkurrerer med opprettholder slike støtteordninger.

Vi kompenserer mye med høy produktivitet og kompetanse, men i den store sammenhengen er ikke dette nok. For å kunne konkurrere må rammebetingelsene være like.

For oss vil det bli et hardt slag hvis kontrakten på bygging av forsvarets nye fregatter går til et utenlandsk verft. Hvis Regjeringen har en målrettet industri- og næringspolitikk må vi kunne unngått denne sterkt beklagelige situasjonen. Denne kontrakten har en ramme på 12 milliarder kroner og det sier seg selv hvor betydningsfull en slik kontrakt ville vært for norsk industri. Her er det ikke bare snakk om det å bygge, men like mye det framtidige vedlikeholdet.

Hvor mye vi totalt sette taper, hvis denne kontrakten går utenlandsk, av kompetanse og utviklingsmuligheter, som igjen kunne kommet alle til gode, er neppe mulig å beregne. Men en kan trygt fastslå at dette er det største slaget mot norsk industri i dette århundret. Vi får bare håpe at Regjeringen i den videre prosess makter å få involvert norsk industri i et reelt og stort omfang og ikke minst innenfor de områdene hvor det stilles krav til teknisk kompetanse og utvikling av denne.

Fagbevegelsen på alle plan har gjennom mange år tatt ansvar for å bidra til at Norge ikke skal komme galt ut i forhold til industrien i Europa. Jeg nevner her spesielt vår innsats gjennom Solidaritetsalternativet. Gjennom dette har vi bidratt til at landet har fått en økonomisk vekst og kostnadsutvikling som er svært positiv.

I år igjen har vi gjort det samme ved at vi deltok i Arentsen-utvalget. Vi har gjennom årets tariffoppgjør forholdt oss til de rammene som ble trukket opp her. Men la dette være helt klart at hvis Regjeringens takk for hjelpen skal være tiltak av den kategori vi opplever nå, sier det seg selv at vi ikke er med lenger. Hvordan skal vi kunne foreta omstillinger når den politisk styrte langsiktigheten brått blir borte, nærmest over natta? Hva skal vi omstille når virksomhetene er nedlagt og kompetansen spredt for alle vinder?

Alle andre ser nå at det blå lyset brenner for store deler av den maritime industrien. Det virker som at det bare er Regjeringen som ikke har oppdaget dette.

Vår anbefaling til Regjeringen er derfor: