Yngve Hågensens tale

LOs leder Yngve Hågensen la fram sekretariatets innstilling i forbindelse med representantskapets møte 8. februar. Les hele hans tale til representantskapet.
LO s representantskap 8. februar 2000

Dermed ser vi at den positive trenden for norsk økonomi er brutt. Vi risikerer fall i den samlede produksjon. Vi risikerer fall i samlet sysselsetting og økt ledighet allerede i år." Sitat slutt.

Dette var en dekkende beskrivelse av det som faktisk har skjedd. Vi har opplevd fall i boligbyggingen. Dette er ikke først og fremst et problem for sysselsettingen, selv om vi har fått noen flere ledige i byggebransjen. I pressområdene, særlig i Oslo, har dette ført til en boligmangel som har presset prisene til nye høyder. Det har gjort det håpløst for unge med normale inntekter uten en arv i ryggen å etablere seg med egen bolig, og leieprisene drives i været.

Vi har fått økt ledighet. Regjeringen anslo i Nasjonalbudsjettet for 1999 en svak nedgang i samlet ledighet. Det er imidlertid allerede en øking. I hele annet halvår 1999 lå ledigheten klart over nivået i samme måned i 1998. Det gjelder både helt ledige og summen av ledige og de på tiltak. Den utvikling vi advarte mot er blitt til virkelighet.

For inneværende år (2000) anslår regjeringen selv en øking på ca. 10 000 helt ledige og det tallfestes ytterligere øking i de etterfølgende år. Samtidig oppleves knapphet på visse typer arbeidskraft der arbeidsmarkeds- og utdanningspolitikk har sviktet.

En stor del av forverringen i arbeidsmarkedet må tilskrives svikten i oljeinvesteringene og en utfasing av andre investeringer som måtte komme. Det må imidlertid være en felles utfordring for fagbevegelsen og de politiske myndigheter å snu denne utviklingen og ta nye skritt i retning av å gjenreise den fulle sysselsetting. Til det kreves en forsterkning av en innsats som har vist seg å gi gode resultater: et godt samvirke mellom en aktiv økonomisk politikk og en lønnsdannelse preget av fornuftig helhetstenking. Det gir bærekraft for sysselsettingen, men også det beste grunnlag for å ta ut arbeidstakernes andel av verdiskapingen, og for en sterk offentlig sektor.

I dag ser utsiktene for norsk økonomi noe bedre ut enn de gjorde for et år siden. Krisen i Asia ble mindre langvarig og dyp enn vi den gang fryktet, økonomien i USA er fortsatt sterk og veksten i Europa er endelig på god vei opp. Vår eksport er også i ganske god vekst. Dersom vi nå ikke setter styringsmulighetene over styr, men bygger videre på og forsterker Solidaritetsalternativet har vi derfor nå bedre sjanser til å lykkes i kampen for å gjenreise full sysselsetting. Men da må vi tørre å ta konsekvensene av det vi sier er overordnede mål.

Kameratene som stiftet LO forestilte seg neppe en så enestående framgang som vi har opplevd på disse 100 år. Likevel vil jeg påstå at utfordringene og målsettingene egentlig ikke er grunnleggende endret. Tariffoppgjørene er blitt utviklet til vårt viktigste verktøy. Det er da vi tar valgene og prioriteringene, reiser kravene og kan sette makt bak de krav vi reiser.

Sekretariatet legger i dag fram det grunnlag vi skal forhandle på i forslaget til tariffpolitisk uttalelse, i det vi går inn i første runde i det nye hundreåret. Vi foreslår tre hovedsatsinger:
1. Generell forbedring av kjøpekraften med fortsatt vekt på å løse lavlønn- og likelønnsutfordringene. Det gir også rom for å tilgodese LO-medlemmer med lang utdanning.
2. Det skal settes av midler for å realisere partenes bidrag til etter og videreutdanningsreformen ved fondsordninger på bransjenivå.
3. Arbeidstiden reduseres med 30 timer pr.år med full lønnskompensasjon. De som ønsker det kan da ta ut den 5. ferieuka (den 6. for de som er over 60 år) eller velge å ta ut fritiden på annen måte eller spare den til senere etter egne behov og prioriteringer.

Jeg vil i tur og orden utdype grunnlaget for disse hovedsatsingene, men først gi en grundigere gjennomgang av utviklingen på arbeidsmarkedet.

Sysselsettingen har jeg alt beskrevet i hovedtrekk. Etter en framgang på 250 000 nye arbeidsplasser fra 1993 til 1998, har veksten de to siste årene stoppet helt opp. Det er likevel store forskjeller mellom næringer og mellom regioner: Industrisysselsettingen falt med 21 000 personer fra 1998 til 1999. Samtidig er det fortsatt vekst innen store deler av offentlig sektor - med en vekst på 22 000 jobber i undervisning, helse og sosialtjenester. I private tjenesteytende næringer er det et blandet bilde med god vekst i enkelte bransjer- som 10 000 flere jobber innenfor forretningsmessige tjenester. Hvis den svake utviklingen i industrien får fortsette, er det en trussel mot den brede basisen for vår sysselsetting, og vi vil se store regionale forskjeller. Disse er nå i emning.

Økt ledighet i oljerelatert virksomhet og industri

Ved utgangen av januar 2000 var det registrert 69 000 (eller 3,0 %) helt ledige, som var 4 400 (eller 7 %) flere enn på samme tid i fjor.

Bruttoledigheten (summen av helt ledige og ordinære tiltaksdeltakere) hadde i januar en økning på 5 500 (eller 7,5 %) sammenlignet med samme tid i fjor.

Skal vi unngå en ny runde med langvarig økt ledighet - og det målet setter vi oss- må vi spille på lag for å sikre bedriftenes evne til å sysselsette. Men da stiller vi krav også til andre.

På tross av klausuler i avtalene om at funksjonærene og lederne i industrien skal følge de rammer som de kollektive avtalene setter, og det står det også noe om i Riksmeklingsmannens møtebok, ser vi nå systematiske avvik fra denne trenden. I 1999 fikk industriarbeiderne en lønnsvekst på 4 ½ pst, som forutsatt ved tariffoppgjøret. Funksjonærenes lønnsvekst ble 5 pst. Hvert år på hele nittitallet har funksjonærene hatt høyere lønnsvekst, så det er ingen tilfeldighet. De fleste innen denne gruppen får individuelle tillegg som ikke fastsettes kollektivt.

Denne utviklingen hadde ikke bekymra meg hvis tilleggene hadde gått til de lavest lønte innen funksjonærgruppene. Alvoret i dette forsterkes av at det ofte er de ledende funksjonærene som har høyest lønnsvekst. Det viser at arbeidsgiverne ikke tar alvorlig at det er en grunnleggende forutsetning for å ta ansvar for lønnsomheten i egen bedrift at det skal gjelde for alle på bedriften, fra toppetasjen og ned på golvet. Også finansnæringen brøt ut av forutsetningen som alle aktører var enige om. På grunn av disse gruppenes solospill taper disse næringene konkurransekraft, og det blir mindre igjen til å trygge arbeidsplassene.

Landsorganisasjonen kan ikke i lengden ta helhetsansvaret alene. Hvis ikke motparten tar sitt ansvar overfor seg selv og overfor andre grupper, har vi ikke lenger et gjensidig inntektspolitisk samarbeid. Når Norge også tapte konkurranseevne i 1999, skyldtes det ikke oppgjøret mellom industriforbundene i LO og NHO. Hvis dette ikke endres, kommer vi ikke utenom en diskusjon om sterkere virkemidler i framtida - og hvor krav om etterregulering vil kunne bli reist med større styrke. Da er den modellen for lønnsdannelse vi har bygd på i fare.

LO vil satse på utdanningssamfunnet. Jeg viser her spesielt til felles brev til Kirke, utdannings- og forskningskomiteen i Stortinget fra LO og Norsk Lærerlag. Der stiller vi krav til at skolene må sikres med skikkelige bevilgninger og vilkår som viser at myndighetene mener alvor med sine løfter. Jeg viser også til det utredningsarbeid som LO har gjort om grupper med lang utdanning og til det krav som LO stiller for sine utdanningsgrupper:
- Vedlikehold av skolebygg
- Klimaanlegg
- Teknologioppfølgningsutstyr
- Arbeidsmiljø

Myndighetene må også legge rammebetingelsene for at næringslivet kan klare jobben. Regjeringen har holdt på linjen med stabil kronekurs, og Norges Bank har fulgt dette opp, samtidig som rentenivået ble senket med 2,5 prosentpoeng. Vi har likevel gjennom året sett en betydelig styrking av kronekursen mot EURO. Dette skyldes imidlertid vel så mye at EUROen svekket seg, som at kronekursen styrket seg. Faktisk opplevde vi en liten svekkelse av den handelsveide kronekursen, den som måler kronens verdi mot gjennomsnittet av handelspartnerne. Med de utsikter vi ser foran oss er det grunnlag for videre rentesenkning dersom utviklingen ikke løper løpsk.

I tillegg til et helhetlig opplegg for de ulike områder i lønnsoppgjøret er det en annen type krav som vi må gjøre mer uttrykkelig enn noen gang. Nå må noe gjøres for å bremse utviklingen av "Forskjells-norge". Ikke minst takket være vår medvirkning har Norge i løpet av 1990-tallet fått en økonomisk utvikling som svært få kan matche. Og det skyldes ikke- som våre motstandere på høyre fløy gjerne hevder: at vi har olje. Oljeinntektene har vi jo stort sett plassert i utlandet og som en sikkerhet for framtida. Det er alltid en fordel å ha noe til gode som nasjon, det er en fordel for alle som tror på fellesskapets løsninger at vi har en stat som er rik i forhold til å ha en gjeldstynget stat som en ser i andre land.

Det at vi har en bedre sysselsettingssituasjon enn de fleste, uten særlig større inflasjon enn andre, må tilskrives at vi har lykkes såpass med plan og forhandlinger i inntektsoppgjørene. Vi har langt på vei unngått den lønns- og priskarusell som ellers oppstår når økonomien går godt.

Det er en stor utfordring å føre dette videre. Særlig fordi at eiere og ledere i den grad gir blaffen i å bidra. Lederlønningene vokser dramatisk. Det vises stadig større aktivitet for å skaffe de best stilte ennå større fordeler gjennom opsjoner og andre tilslørende belønningssystemer. Inspirasjonen henter de fra USA. Der er topplederlønna 200 ganger vanlige arbeidsfolks lønn. Samtidig som 10 millioner må jobbe for 5 dollar 15 cent pr. time. Og media lar seg blende av IT-bransjen som tilbyr ungdommen millionlønninger. De greier seg uten fagforeninger, heter det. Det er oss de kommer til når gullalderen er over.

Det er litt over 40 kroner timen. Og da skal du helst dekke helseutgiftene selv. Det antas at 10 millioner barn er uten regulært helsetilbud i verdens rikeste land.

Slik går det når de rike og vellykkede bare tenker på seg og sitt. Et slikt samfunn må vi bekjempe. De direktører og japper som henter sine idealer derfra må bare ryke og reise når de ikke får det som de vil her hjemme. Vi skal ikke melde savnet en eneste en av dem!

Det er våre medlemmer som skaper verdiene- ikke aksjekurser blåst opp av utenlandske spekulanter. En kan ikke vente at vi skal vise klokskap i lønnsdannelsen år etter år, når de som tjener mest på vår konstruktive rolle mest viser dumskap og grådighet. I vår type økonomi må vi tåle at noen blir rike. Men vi skal ikke tåle at de tapper bedriftene og plager andre med alle penga sine. Vi krever at eiere og ledere viser holdsningsendringer. Vi krever at regjeringen gjør noe- ikke bare prater- i Utjamningsmeldinga som skal behandles i vår.

Og vi skal hjelpe dem. Her i dag har vi lagt ut et hefte med tips og argumenter til de som kan påvirke lederlønn, opsjoner og andre påfunn. Det kan våre tillitsvalgte bruke, det kan politikere understøtte og det kan lederne kanskje merke seg. Vi krever også at det innføres direkte skatt på aksjeutbytte. De fleste land har dette. Og USA har den høyeste! Dette er nødvendig av hensyn til rettferdigheten og for å hindre den tapping av bedriftene vi har sett de siste åra. Og det som gjøres må skje med virkning fra inneværende år, så det ikke blir noe å tjene på kjappe uttak. Jeg viser til utdelt notat med bakgrunnsstoff omkring dette.

Pris- og inntektsutvikling.

Konsumprisene steg i 1999 med 2,3 pst, helt på linje med veksten året før. Prisstigningen ble litt lavere enn lagt til grunn ved inntektsoppgjørene i 1999. Det skyldtes i stor grad at prisveksten ute ble betydelig lavere enn forutsatt. Det er fortsatt svært lav prisvekst ute og prisveksten i Norge ligger omtrent et prosentpoeng høyere enn hos handelspartnerne. Både i Norge og internasjonalt var det høyere prisvekst mot slutten av året. For Norges del skyldtes dette mest stigende energipriser, både for strøm og for oljeprodukter.

På grunn av omlegging av statistikken har vi i år noe mer usikre anslag for lønnsveksten. Vi må se nærmere på statistikken innen forhandlingene kommer i gang. Ifølge Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene var lønnsveksten i 1999 som følger:
- Industriarbeidere hadde en lønnsvekst på 4 ½ pst, det samme for statsansatte. I kommunene er lønnsveksten anslått til 4 ¾ - 5 pst.
- Funksjonærene i industrien oppnådde som nevnt 5 pst, og bankansatte fikk 6 pst. HSH-bedrifter i varehandelen fikk 4 ½ pst. Hotell- og restaurantarbeidere fikk om lag 4 ½ pst.
- Dette ga en vekst i kjøpekraft på 2 ¼ - 2 ¾ pst for de fleste grupper. Dermed ble Representantskapets forutsetning om vekst i kjøpekraft for alle oppfylt også i 1999.

For år 2000 anslår Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene en prisvekst på 2 ¼ - 2 ½ pst. Den viktigste forklaringen på at dette er høyere enn regjeringens anslag i Nasjonalbudsjettet for år 2000 er høyere priser for elektrisk kraft og oljeprodukter mot slutten av 1999. Det gir et høyere nivå på prisene ved inngangen av året. Dette "overhenget" gir et vekstbidrag som alt er et faktum. Avgiftsøkningene for år 2000 bidrar med ¼ prosentpoeng.

LO har satt fokus på likelønnspolitikken i alle tariffoppgjør på 90-tallet. Vi har hatt dekning i analyser som viser at det er nær sammenheng mellom tillegg til lavtlønte og likelønn.

Når LO så fort kobles til lavtlønte i likelønnsdebatten, er det også fordi dette i liten grad er en innfallsvinkel for de andre deltakerne i debatten. Verken politikere, lærere eller sykepleiere snakker om lavtlønnede. Men omsorgssektoren domineres av lavtlønnede kvinner Både det prinsipielle handlingsprogrammet og handlingsplanene våre, viser at LO har en bred innfallsvinkel til likestilling.

Et eksempel er handlingsplanen for likestilling mellom LO og NHO fra mellom-oppgjøret 1999. Den slår fast likestilling som et lederansvar, og viktigheten av å se ansettelser, kompetanseheving og forfremmelser i et likestillingsperspektiv framgår klart.

Stillingsplassering - hvor kvinner og menn er plassert på arbeidsplassene - betyr mye for ulikheten i lønn mellom kvinner og menn. Det gjelder i virksomhetene både i privat og offentlig sektor. En måte å bryte opp det kjønnsdelte arbeidsmarkedet på er å ha bevissthet om likestilling på egen arbeidsplass.

Kamerater, likelønn er også vårt ansvar i de lokale forhandlingene. Det er ikke en jobb som bare gjøres i de sentrale oppgjørene. Vi må bidra mer lokalt. Det går an å starte med å kartlegge kvinner og menns lønn, på egen arbeidsplass og i forhold til jobben som gjøres - så er det grunnlag for handling.

Fra 1997 til 1998 som Teknisk beregningsutvalg nå har tall for, har vi framgang i lønnstilnærmingen mellom kvinner og menn innen varehandelen, for industri-arbeidere og i landtransport. I staten og hotell- og restaurant er bevegelsene veldig små, mens det er økende ulikhet i skoleverket og for kommuneansatte. I kommunesektoren er ikke utviklingen så dramatisk som i 1996-97, men med tanke på de gode tilleggene og profilen i 1998 er resultatet langt fra tilfredsstillende.

Det er grunn til innsats for de mange lavtlønte kvinnene i denne sektoren ved årets oppgjør. Sammen med uttelling for fagarbeidere i "kvinneyrker" og en tilsettingspolitikk som fremmer likelønn, kan dette bidra til tilnærming igjen i lønn mellom kvinner og menn i sektoren.

Tariffoppgjørenes kjerneoppgave er å sikre LO-medlemmenes andel av verdiskapningen i form av kjøpekraft og sosiale forbedringer. Det er grundig dokumentert at vi har lykkes i så måte i oppgjørene på 90-tallet, særlig i siste halvdel. Denne linjen skal videreføres. Det skal skje på en måte som gir fortsatt bærekraft for sysselsettingen i konkurranseutsatt virksomhet.

Denne reformen har et langsiktig siktemål. Kravet til vedlikehold og oppdatering av kompetanse er voksende i vårt samfunn. Livslang leving er blitt et begrep mange gjør bruk av. Det er derfor viktig og gledelig at vi i mellomoppgjøret for 1999 fikk på plass de mest sentrale delene av det offentliges bidrag til reformen. Studiefinansiering for "ny sjanse"-gruppen gjenstår. Det ble imidlertid ikke satt av midler i oppgjøret for partenes bidrag. Jeg husker at flere av representantene her i salen var skuffet over at vi ikke kom lengre. Det var med god grunn - men vi måtte samtidig slå fast at forankringen i organisasjonen ikke var sterk nok til å gå videre våren 1999.

Først når vi har opprettet bransjefond som partene skal bidra med finansiering av, kan vi si at vi har lagt på plass den siste av grunnsteinene i dette møysommelige reformarbeidet. Det, kamerater, er det vi skal vi ha på plass nå.

Bedre avtalebestemmelser, slik vi for eksempel har det i kapittel 16 om kompetanseutvikling i Hovedavtalen i privat sektor, har styrket de ansattes rettigheter når det gjelder kompetanseheving i forhold til bedriftens eller virksomhetens kompetansebehov. Men kapittel 16 sikrer ikke den enkelte arbeidstakers rett til å få videreutdanning ut fra egne behov. Det er bedriftens behov som teller og dermed styringsretten. Vi krever ved dette oppgjøret at det skal avsettes midler i betalingsordninger på bransjenivå. Vi må også sikre enkeltindividets rettigheter til yrkesrelatert utdanning.

Ved inngangen til et nytt århundre er tiden moden for å prioritere våre rettigheter til økt fritid. Vi er blant de som har kommet lengst i retning av kortere daglig arbeidstid, men Norge er blant de land i Europa med minst ferie og fridager. Våre opinionsundersøkelser og forbundenes tariffkrav viser at er et økende krav om å bedre på dette.

Fra arbeidsgiverhold framstilles feriekravet som en trussel mot velferdsstaten. Det vises bl.a. til at flere reformer i det siste fører til at færre hender og arbeidstimer står til rådighet i "velferdsyrkene". Hvis regjeringen virkelig var bekymret for det, burde den ikke innført kontantstøtten som bevisst har til hensikt å redusere kvinners arbeidstilbud - en reform det heller ikke var noe folkekrav bak. Finansminister Restad sa i sin redegjørelse på Kontaktutvalgets møte fredag 4. februar at undersøkelser viser at 20% av kvinnene i målgruppen har redusert sin arbeidstid som følge av ordningen. Det blir et paradoks når han samtidig beklager seg over manglende arbeidskraft i omsorgssektoren. Vi fikk også 33 500 nye uføretrygdet i 1999, 1/3 av dem var under 50 år. Samtidig har vi rekordhøyt sykefravær. Hvilket arbeidsliv har vi skapt? Det var bakgrunn for Kanal 99 og krav om ny lovgivning . Lengre ferie - mer tid for hverandre - vil skape større trivsel, mindre stress og sykefravær. Livskvalitet - et samfunn med livskvalitet. Vi kan ikke se bort fra at mer ferie eller fritid kan redusere slike problemer.

Andre organisasjoner prioriterer ikke ferie. OK - ståsted forskjellig. Men jeg må få lov - kan ikke huske andre organisasjoner har stått på barrikadene for reformer. Men - heller aldri reservert seg for å benytte dem. Og - var det ikke 16/10-98 vi sto sammen i en politisk demonstrasjon mot Regjeringen som da ville ta en fridag fra oss. Husker jeg ikke helt feil sto det på plakatene: "Vi trenger mer - ikke mindre tid for hverandre". Men - det er jo nær 16 måneder siden og en kan jo endre mening!

I LO er det tradisjon for å vurdere oppgjørsform, som er et virkemiddel etter de mål vi ønsker å nå. Vi stiller i dette oppgjøret krav som gjelder hele kollektivet, først og fremst knyttet til ferie og fritid og etter og videreutdanningsreformen. Da står vi sterkest om kollektivet forhandler samordnet. Samtidig er det behov for å gjøre forbundsvis tilpasninger ut fra behov for bransjevise tilpasninger og andre behov for justeringer i avtalene som er spesifikke. Det er behov for forbundsvise tilpasningsforhandlinger før endelig anbefaling. Den innstilling som foreligger er i samsvar med dette.

I samsvar med dette anbefales det at Sekretariatet gis fullmakt til å utforme de endelige krav. Og at vi følger uravstemningens prosedyrer til et samordnet oppgjør. Jeg har med dette forsøkt å gi en bakgrunn for situasjonen foran oppgjøret - og da begrunnelsene for de krav vi foreslår reises.

Jeg tar med dette opp Sekretariatets innstilling til Representantskapets vedtak om hovedoppgjøret for år 2000